Budskap (Innbundet)

Tegn, besøk og forvarsler fra dem som omkom 11. september 2001

Forfatter:

Benedicta Windt-Val (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2010
Antall sider: 288
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Messages
Oversatt av: Windt-Val, Benedicta
ISBN/EAN: 9788202331429
Omtale Budskap

9/11 - tragedien som bekrefter at livet fortsetter

Sommeren 2001 var Bonnie McEneaneys mann overbevist om at han snart skulle dø. Han fortalte sin kone om en rekke forvarsler, og han funderte over hvordan han skulle unnslippe fra World Trade Center i tilfelle det angrepet skulle skje som han var sikker på ville komme.


Av Kari Kahrs

Samtalen fant sted ni dager før 11. september og dannet opptakten til en uke fylt med utallige andre foruroligende bemerkninger fra Eamon McEneaney om at døden ventet.

Etter 9/11 hadde enken Bonnie McEneaney en sterk følelse av at ektemannen fortsatt var hos henne. Det ble bekreftet av den ene underlige og uforklarlige hendelsen etter den andre. Det viste seg at andre etterlatte hadde lignende opplevelser. Men noe av det mest merkverdige var sammenfallet av uttalelser fra de omkomne, i forkant av ulykken – som antydet at de visste at de skulle dø.

Etter Eamons død fant Bonnie stadig notater han hadde skrevet som hadde sammenheng med terrorangrepet. Ferdige dikt, lapper på de mest usannsynlige steder med korte vers, utkast til dikt og notater. Påfallende mange av de personene hun snakket med under arbeidet med boken fortalte om en følelse av forestående død og undergang som enten de selv eller en av de omkomne hadde opplevd forut for 11. september. De beskrev endringer i oppførsel, samtaler der den de hadde mistet faktisk sa ting som indikerte en forhåndsviten om det som viste seg faktisk å skje, og de kunne fortelle om ektefeller som plutselig ønsket å få samlet alle løse tråder i hverdagen.

Åndelig nærvær
De som mistet sine kjære da tårnene i World Trade Center raste sammen, er stort sett alminnelige mennesker uten noen sterk tilknytning til trosretning og livssyn som prediker et liv etter døden. Men i dagene, ukene og månedene etter 11. september, da Bonnie McEneaney og andre etterlatte forsøkte å finne en mening med tragedien, var det naturlig nok mange som lette etter tegn på et guddommelig nærvær som kunne gi trøst og veiledning. Og de fant stadig vekk bevis på at kontakten med de omkomne ikke var brutt. Selv ble Bonnie ganske forskrekket da hun så det store korset som en fra redningsmannskapene fant i ruinene. Det var naturlig formet av stålbjelker som stammet fra restene av nordre tårn, og det sto oppreist midt i bygningsruinene.

De mange og påfallende like opplevelsene som gjengis i Budskap, mer enn tyder på at det finnes en tilværelse etter dette livet. Slik sett er Budskap en viktig bok som oppfordrer til åpenhet og nærmere undersøkelser, og vekker oss til muligheten for at døden er en overgang til en annen form for liv og at båndene til våre nære og kjære består. Felles for historiene i boken er at de forteller om en fornemmelse av en høyere visdom fra et annet eksistensnivå.

Ikke bare Bonnie
Etter Eamons død klarte ikke Bonnie la være å tenke på de mange sterke utsagnene hans og hva de egentlig innebar. Hun fikk en stadig mer overveldende fornemmelse av at han var hos henne, at han forsøkte å kommunisere med henne og gi signaler om at han hadde det bra. Var det ekte budskap, eller var det bare et utslag av sorgen? Til slutt tok hun kontakt med andre som hadde mistet sine kjære i den samme tragedien og spurte om de hadde opplevd noe lignende.

Hun ble forbløffet over svarene hun fikk. Mange kunne fortelle at enten de selv eller familiemedlemmene de hadde mistet, hadde hatt sterke forutanelser. Mange fortalte også om hendelser som hadde gjort dypt inntrykk på dem, og som hadde fått dem til å innse at personene de hadde mistet nå forsøkte å sende dem budskap eller tegn som det var umulig å ignorere. De fleste fortalte at de hadde en sterk og reell fornemmelse av at de omkomne veiledet dem og ga dem styrke. Mange fortalte at enten de selv eller andre familiemedlemmer faktisk hadde sett gjenferdene av dem de hadde mistet.

Skepsis
Flere av dem som var overbevist om at de fikk budskap fra de avdøde, var forsiktige med å snakke høyt om det de opplevde. De var respekterte medlemmer av samfunnet, og ønsket ikke at andre skulle tro at de hallusinerte. Bonnie var ikke overrasket, hun tenkte selv mye i de samme baner og hadde full forståelse for denne holdningen. Selv om hun anså seg som en åndelig person, var hun ikke så rent lite skeptisk ved tanken på andre dimensjoner og at det skulle være noe mer etter dette livet. Frem til nå hadde hun også betraktet mennesker med en sterk tro på det overnaturlige som litt merkelige og annerledes. Hun hadde ingen erfaringer som gjorde det enkelt å forholde seg til deres måte å tenke på. Hun hadde tross alt en ledende stilling i næringslivet og var slett ikke den typen som løste problemer ved å rådføre seg med klarsynte.

Etter hvert som samtalene med andre som var rammet av katastrofen utviklet seg, ble hun imidlertid sterkt motivert til personlig å foreta ytterligere undersøkelser av hva som egentlig foregikk. Under dette arbeidet er Bonnie blitt ganske overveldet over det hun har opplevd i sitt eget liv. Resultatet er, som hun selv sier, at hun etter disse opplevelsene kombinert med alle de intervjuene hun har gjennomført må konkludere med at hun ikke lenger kan stille spørsmål ved eksistensen av et åndelig, kanskje til og med guddommelig, element som ikke kan forklares ved hjelp av menneskelig logikk.

Bonnie forteller at selv om alle hun snakket med etter katastrofen hadde ulike typer åndelige opplevelser, er det ett tema som dominerer: Alle følte at budskapene de har mottatt formidler trøst, støtte og oppmuntring. Hovedhensikten med boken har vært å formidle de åndelige opplevelsene som så mange kunne fortelle om i forbindelse med katastrofen. Hun har ønsket å gi håp – håp om at det faktisk finnes mer enn vårt jordiske liv, og at vi i møte med personlige tap skal vite at det finnes et sted der tro, håp og kjærlighet kan bo.

Til toppen

Om forfatter Bonnie McEneaney

(forfatteromtale til side 5, ved forfatterportrett)

Bonnie McEneaney arbeidet for American Express og Master Card før hun viet sin tid fullt og helt til 9/11-relaterte oppgaver. Etter at ektemannen døde i katastrofen, kom hun i kontakt med andre som hadde mistet familiemedlemmer i den tragiske hendelsen. Bonnie McEneaney er firebarnsmor og blant annet styremedlem i interessegruppen Voices of September 11 som arbeider for å motvirke terror.

Til toppen

Utdrag

”Det må ha vært to eller tre dager etter 11. september at jeg fikk den første anelsen om at kommunikasjon ikke alltid avsluttes når døden inntreffer. Huset vårt i Connecticut var fullt av mennesker – venner, naboer og slektninger. Fjernsynet sto på hele tiden, fast innstilt på en nyhetskanal. Alle rom var fulle av blomster, og kjøkkenbenkene og kjøleskapet flommet over av mat.”
 Bonnie minnes at hun gikk ut i hagen. Det var en vakker og stille dag, og mens hun sto der og så seg om, tenkte hun på at mannen hennes var en del av det hele. Alt hagearbeidet han hadde utført, rosebuskene han hadde plantet og stelt – han var i alt hun så omkring seg, uten å være der.
I fortvilelse ropte hun ut: ”Eamon, hvor er du?” Det var helt stille – ikke et vindpust rørte seg. Men så, helt uventet, hørte hun noe: De første gufsene av vind som bygget seg opp i intensitet. Lyden ble sterkere. Hun kikket opp over de høye trærne som kranset innkjørselen til huset, og oppdaget at hun kunne se vinden! Hun iakttok den mens den moret seg med å leke med skjørtet hennes, løftet det opp og slapp det varsomt ned igjen. Så stoppet den like plutselig som den hadde begynt. Luften var blitt helt stille igjen.
Bonnie var overbevist om at vinden var en forbindelse til mannen og at den bar et budskap om at han var hos henne. Senere kom hun til å tenke på noe hennes svært nøkterne og realistiske far hadde overrasket henne med å si. Ved to forskjellige anledninger før han døde i 1993 hadde han gitt henne et løfte: ”Bonnie, når jeg dør, skal jeg snakke til deg gjennom vinden.” Nå var det nettopp det mannen hennes hadde gjort.

Til toppen