Døden ga meg livet (Heftet)

Min reise fra sykdom gjennom en nær døden-opplevelse til sann helbredelse

Forfatter:

Vigdis P. Fretheim (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 240
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Dying to Be Me
Oversatt av: Fretheim, Vigdis P.
ISBN/EAN: 9788202389604
Kategori: Familie og helse
Omtale Døden ga meg livet

Å dø for å kunne leve

Anita Moorjani lå i koma. I over fire år hadde hun kjempet mot den hissige kreftsykdommen. Til slutt klarte hun ikke mer. Hun forsto at det neste steget ville være døden, og hadde nådd det punktet da hun ønsket den velkommen. Hun ga slipp.

Av Kari Kahrs
«Jeg kjente en frihet jeg aldri tidligere hadde opplevd i mitt fysiske liv. Jeg kan bare beskrive det som en sterk gledefølelse med et sjenerøst dryss av festrus og lykke. Ute av min syke og døende kropp, befridd fra all den smerten sykdommen hadde påført meg, kjente jeg meg jublende fri.»

Da sykdommen rammet, lot hun ingenting stå uprøvd. Hun forsøkte healing ved tro, ved bønn, gjennom meditasjon og gjennom energiseanser. Hun leste alt hun kom over om kreft, arbeidet med tilgivelsesterapi og tilga alle hun kjente – og tilga dem igjen. Hun reiste gjennom India og Kina, møtte buddhistmunker, indiske yogier og andre vise mestere i håp om at de kunne hjelpe henne å finne svar som kunne føre til helbredelse. Hun forsøkte seg som veganer, mediterte på fjelltopper, praktiserte yoga, ayurveda og chakrabalansering, prøvde kinesisk urtemedisin, panikkhelbredelse og qigong.

Underveis slo det henne hvor mye tid og krefter hun hadde brukt på å være streng mot seg selv, bebreide seg selv og svikte seg selv. Hvorfor hadde hun undertrykt sin egen intelligens og skaperkraft for å gjøre andre til lags? Og hvorfor sa hun så ofte ja når hun mente nei?

Gud er en tilstand
I «døden» forsto hun hvor streng og kritisk hun hadde vært mot seg selv i livet. Hun forsto også at det var hun som fordømte seg selv, hun som sviktet seg selv. Det hadde ingenting med andre å gjøre. Brått så hun seg selv som et barn av universet. Hun forsto at bare det at hun eksisterte, gjorde henne fortjent til uforbeholden kjærlighet. Det var nok at hun var til og var glad i seg selv.

Forbløffende nok, sier hun, føltes det nesten normalt å være i sjelenes verden. Hun kjente at det som hadde vært hemmende, var å være i kroppen. Hun var bevisst på vesener som var til stede i «døden», hun følte at de var der for henne og beskyttet henne. Hun innså at de alltid hadde vært i livet hennes og omgitt henne med kjærlighet. Hun følte alle øyeblikk samtidig og var bevisst på alt som angikk henne i fortid, nåtid og fremtid, på én gang. Hun så det som virket som samtidige liv, utspille seg. Hun så at livet hennes var finurlig vevd inn i alt hun noensinne hadde opplevd.

Livserfaringene hennes var som en enkelt tråd i enorme og innviklede fargerike bilder i et uendelig teppe. Alle de andre trådene og fargene representerte personlige forhold, hvert eneste liv hun hadde hatt berøring med, enten det var på en positiv eller negativ måte. Livet ga mening! Hun forsto hvorfor hun var blitt syk, og hun forsto hva som var hennes sanne hensikt. Men hvem var det som ga henne denne innsikten? Var det Gud? Krishna? Buddha? Jesus? Det slo henne at det guddommelige ikke er et vesen, men en tilstand, og nå var hun i denne tilstanden.

Vi er alle Gud
Anita Moorjani innså at både hun og alle andre er guddommelige skapninger og deler av den store helheten, og at alt henger sammen. Hun som hadde kritisert seg selv hele livet, som hadde rakket ned på seg selv fordi hun ikke levde opp til andres forventninger og alltid hadde følt seg utilstrekkelig, så nå klart at vi ikke bare er forbundet med alle andre og med Gud, men på et dypere nivå er vi Gud alle sammen, uansett hva vi gjør eller tror på. Annet er ikke mulig, sier hun, vi er bare ikke alltid klar over det. Hun forsto at hele universet er levende og at det rommer en bevissthet som omfatter alt liv og hele naturen. Alt tilhører en uendelig helhet. Alt og alle er fasetter av denne enheten, og alt påvirker og påvirkes av den samlede helheten.

Hun opplevde et fravær av tid og rom, og følte at alt skjer samtidig. Hun forteller at hun svevde i en aura av ren, lykksalig kjærlighet, og at denne følelsen har ubegrenset potensial for helbredelse. Det kan vel neppe demonstreres med større tydelighet enn ved at hun i løpet av få dager etter at hun kom tilbake fra reisen ut av livet ble helbredet for den eskalerende kreftsykdommen hun hadde lidd av i fire år. Under nær døden-opplevelsen oppfattet hun også sider ved sin fremtidige tilværelse, og forsto at én av grunnene til at hun valgte å komme tilbake til sitt jordiske liv, var at hun skulle være til inspirasjon for mange.

Viktig å elske seg selv
Det spørsmålet Anita Moorjani er blitt stilt oftest etter at hun ble frisk, er: «Hva var årsaken til at du fikk kreft?» Hun oppsummerer det i ett ord: frykt. Hva var hun redd for? Alt mulig. Hun var redd for å mislykkes, for ikke å bli likt, for å skuffe folk og for ikke å være god nok. Hun var også redd for sykdom, hun var redd for å leve, og hun var redd for å dø.

Mange har også spurt henne om positiv tenkning var årsaken til at hun ble frisk, og til det svarer hun et klart nei. Den tilstanden hun befant seg i under nær døden-opplevelsen var hinsides tanker og sinn. Hun sier at hun ble frisk rett og slett fordi de ødeleggende tankene forsvant. Hun var utenfor en tenkende tilstand, hun bare var. Hun var ren bevissthet. Den viktigste lærdommen hun fikk med seg tilbake til livet var vissheten om at hun er kjærlighet. Den vissheten fjernet all frykt, og hun mener det var det som reddet livet hennes.

Tiden etterpå
I tiden etter helbredelsen fortalte Anita Moorjani familien sin om hvordan det var og hva hun hadde opplevd da hun var «død». Hun kunne også beskrive mye av det som hadde skjedd omkring henne på sykehuset mens hun lå i koma. Hun kunne gjenfortelle nesten ordrett flere av samtalene som hadde funnet sted ikke bare i nærheten av henne, men også utenfor rommet, i gangen og i venterommene på sykehuset. Hun kunne beskrive mange av prosedyrene hun hadde gjennomgått, og til alles store overraskelse gjenkjente hun også legene og sykepleierne som hadde utført dem, selv om de bare hadde sett henne mens hun var i koma.

Det ble utarbeidet en rapport om Anita Moorjanis sykdom og tilfriskning med alle medisinske funn. Rapporten ble sendt til kreftinstitusjoner over hele verden. Til dags dato har ingen klart å finne en fornuftig forklaring på den utrolige helbredelsen, og ingen har så langt hørt om pasienter som har opplevd en så dramatisk endring av sykdomsbildet. Sykejournalen bekreftet at hun hadde store svulster i hele kroppen, og at størrelsen på svulstene var redusert med minst 70 prosent bare få dager etter at hun var kommet tilbake til livet. Et av de mange spørsmålene som ble stilt i rapporten, var hvordan det kunne være mulig for milliarder av kreftceller å forlate kroppen så raskt når organene i kroppen mer eller mindre hadde sviktet da hun var på sitt sykeste.

Og det store spørsmålet: Hvem eller hva slo på bryteren for å få kroppen til å bli helbredet i stedet for å dø? Anita Moorjani sier at når det gjelder hennes situasjon, vet hun svaret. Og det står ikke å lese i den medisinske litteraturen.

Til toppen

Andre utgaver

Døden ga meg livet
Bokmål Ebok 2013

Flere bøker av Anita Moorjani:

Om forfatter Anita Moorjani

Anita Moorjani ble født i Singapore av indiske foreldre, men har bodd i Hongkong nesten hele livet. Hun behersker engelsk, kantonesisk, en indisk dialekt og fransk, og arbeidet i næringslivet i mange år før hun fikk kreftdiagnosen i april 2002. Arbeidet hennes nå preges av den dyptloddende innsikten hun fikk mens hun var i det andre riket. Hun holder foredrag over hele verden om å takle dødelige sykdommer og stå i møte med døden, og om psykologien rundt åndelige trossystemer.

www.anitamoorjani.com

Til toppen

Utdrag

Herregud, dette er en utrolig følelse! Jeg er så fri og lett! Hvorfor har jeg ingen smerter i kroppen lenger? Hvor er de blitt av? Hvorfor virker det som om omgivelsene mine fjerner seg fra meg? Men jeg er ikke redd! Hvorfor er jeg ikke redd? Hvor er frykten blitt av? Så flott, jeg kan ikke finne frykten lenger!
 
Dette var noen av tankene mine mens jeg i all hast ble fraktet til sykehuset. Verden rundt meg begynte å virke surrealistisk og drømmeaktig, og jeg merket at jeg gled lenger og lenger bort fra bevisstheten og inn i koma. Organene mine begynte å stenge av etter hvert som jeg gav tapt for kreften som hadde herjet – nei, fortært – kroppen min de siste fire årene. Det var 2. februar 2006, en dag som for alltid vil være etset inn i hukommelsen min som dagen da jeg ”døde”.
 
Selv om jeg var i koma, var jeg intenst klar over alt som skjedde rundt meg, også hastverket og det følelsesmessige kaoset til familien min mens de kjørte meg til sykehuset. Da vi kom frem, fikk onkologen et sjokkert uttrykk i ansiktet med det samme hun så meg. ”Din kones hjerte slår kanskje fremdeles,” sa hun til min mann, ”men hun er egentlig ikke der inne lenger. Det er for sent å redde henne. ”
 
Hvem er det legen snakker om? undret jeg meg. Jeg har aldri følt meg bedre i hele mitt liv! 

Jeg trodde jeg sa disse ordene høyt, men det kom ikke en lyd. Jeg hadde ikke stemme.
  
”Det dreier seg bare om timer for henne,” sa onkologen. ”Hvorfor ble hun ikke sendt hit tidligere? Organene er allerede i ferd med å stenge av, og det er derfor hun har gått i koma. Hun kommer ikke til å overleve natten. Dere ber om det umulige. Hva vi enn måtte gi henne på dette stadiet, kunne vise seg å være for giftig og til og med dødelig for kroppen hennes, siden organene ikke engang fungerer!”
 
Mannen min holdt den slappe hånden min i et fast grep mens jeg lå der, og jeg hørte blandingen av fortvilelse og hjelpeløshet i stemmen hans. Mer enn noe annet ønsket jeg at han ikke skulle ha det så vondt. Jeg ville at han skulle vite hvor skjønt jeg hadde det, men i min hjelpeløshet klarte jeg ikke å formidle det. Jeg forstod ikke hvorfor, men jeg opplevde det alle gjennomgikk – både familiemedlemmene mine og legen. Jeg kunne faktisk føle frykten deres, engstelsen, hjelpeløsheten og fortvilelsen. Det var som om deres følelser var mine. Det var som om jeg ble dem.
 
Men med det samme jeg begynte å få en følelsesmessig tilknytning til dramaet som utspilte seg rundt meg, følte jeg samtidig at jeg ble trukket bort, som om det var et større bilde, en mer storslagen plan som ble avdekket. Jeg kunne føle at min tilknytning til denne scenen ble svakere da jeg gradvis innså at alt var perfekt og gikk etter planen i denne større billedveven.
 
Det var da det virkelig gikk opp for meg at jeg faktisk var i ferd med å dø.
 
Åhh … jeg dør! Er det slik det føles? Det er noe helt annet enn jeg noen gang har sett for meg. Jeg føler meg så herlig fredfylt og rolig… og jeg føler meg endelig frisk!

Da forstod jeg at selv om min fysiske kropp gikk i stå, er alt fremdeles perfekt i livets større billedvev, for egentlig dør vi aldri.

Jeg var fortsatt intenst klar over hver detalj som utfoldet seg foran meg mens jeg betraktet det medisinske teamet som trillet min nesten livløse kropp inn på intensivavdelingen. Følelsene herjet med dem mens de stod rundt meg og koblet meg til maskiner mens de pirket og stakk i meg med nåler og rør.
 
Jeg følte ingen tilhørighet til den slappe kroppen min der den lå i sykehussengen. Det føltes ikke som om den var min. Den så altfor liten og ubetydelig ut til å kunne romme det jeg opplevde. Jeg følte meg fri, frigjort og storartet! All smerte, verk, tristhet og sorg var forsvunnet. Jeg var totalt ubesværet, og jeg kunne ikke huske at jeg noen gang hadde følt meg sånn – aldri noensinne.
 
Så fikk jeg en fornemmelse av å bli omsluttet av noe som jeg bare kan beskrive som ren, uforbeholden kjærlighet, men selv ordet kjærlighet yter ikke dette rettferdighet. Det var en inderlig godhet og omsorg, og jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Det oversteg alle former for hengivenhet som vi kan forestille oss, og det var uforbeholdent – dette var mitt, uansett hva jeg noen gang hadde gjort. Jeg behøvde ikke å gjøre noe eller oppføre meg på noen bestemt måte for å fortjene det. Denne kjærligheten var rettet mot meg, uansett!
 
Jeg følte meg lutret og fornyet i denne energien, og den fikk meg til å føle at jeg hørte til, at jeg endelig var fremme etter alle disse årene med kamp, smerte, engstelse og frykt.
 
Jeg var endelig kommet hjem.

Til toppen