Hånden på speilet (Heftet)

En personlig og sann historie om tap og kjærlighet, og livet bortenfor døden

Forfatter:

Kari Kahrs (Oversetter)

I sorgen over ektemannens død inntraff hendelser Janis Heaphy Durham aldri tidigere hadde opplevd, lys blinket, dører slo, et håndavtrykk viste seg på badespeilet...

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 288
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Hand on the Mirror
Oversatt av: Kahrs, Kari
ISBN/EAN: 9788202448127
Omtale Hånden på speilet

«Jeg kommer til å være der.»

«Det er enklere for meg, for jeg drar min vei. Det vil bli vanskeligere for deg, for du blir værende igjen ... men jeg kommer til å være der. Min kjærlighet vil aldri dø. Den er uforanderlig.»

Av Kari Kahrs

 

I 2004 døde Janis Heaphy Durhams ektemann, Max Besler, av kreft i spiserøret, femtiseks år gammel. Mens hun kjempet med sorgen, begynte fenomener å skje. Fenomener hun aldri hadde opplevd maken til: Lys flimret, dører åpnet og lukket seg, klokker stanset på 12.44 – det nøyaktige tidspunktet da Max døde. Så skjedde det forbløffende som skulle forandre livet hennes for alltid: Et stort, hvitt håndavtrykk var synlig på baderomsspeilet på ettårsdagen for ektemannens død. Utrolig nok dukket lignende bilder opp også på den andre og den tredje årsdagen for hans død.

 

Det var ikke noe vanlig håndavtrykk. Det så ut til å være laget av en myk, hvit, pudderlignende substans. Hele hånden fremsto tydelig, det kunne minne om et røntgenbilde. Fingrene hadde maskulin form, og håndflaten var bred. Den så ut til å være en mannshånd. Janis hadde åndsnærværelse nok til å hente kameraet og ta bilder av avtrykket. I etterhånd innså hun at hun kanskje også burde ha tatt en prøve av den pudderlignende substansen med tanke på å få den analysert, men det slo henne ikke der og da. Det som derimot slo henne, var tidspunktet for når håndavtrykket hadde dukket opp. Det viste seg nøyaktig på dagen ett år etter at Max døde, noe som fikk henne til å tenke den absurde tanken at det kanskje var han som forsøkte å få kontakt med henne.

 

Max Besler tilbrakte siste del av livet hjemme, der han også døde. Oppsøkte han nå, via håndavtrykket på speilet, sin kone for å fortelle at det fantes et etterliv? Hadde han kommet frem til en metode for å komme i kontakt med henne? Spørsmålene trengte seg på, men Janis hadde en jobb å passe og en sønn å ta seg av. Hun lagret den bemerkelsesverdige hendelsen i sitt indre for å tenke nærmere over den når hun fikk tid.

 

Nytt syn på virkeligheten

Janis Heaphy Durham vokste opp med en far som var prest. I kraft av sin stilling var han en fremstående skikkelse i samfunnet. Som barn lærte hun at hennes personlige atferd ikke bare fortalte om henne selv, den representerte hele familien. Det var forventet at hun oppførte seg i henhold til dette, og det falt henne helt naturlig. Hun hadde en sunn og god oppvekst som la grunnlaget for den nøkterne kvinnen hun utviklet seg til å bli gjennom studier og en ansvarsfull stilling i en anerkjent avis.

 

Men nå, i godt voksen alder, sto hun overfor en meget mystisk hendelse som ikke lot seg forklare. Hendelsen var så hinsides alt som var kjent og naturlig for henne at hun ikke turte å nevne den for noen. Hun kunne bare forestille seg hva familie, venner og kolleger ville si og tenke. Selv om hun var trygg på dem, var hun redd for at det ikke ville hindre dem i å tro at det var den dype sorgen som hadde påvirket dømmekraften hennes. Hun var overbevist om at den usedvanlige hendelsen ville være umulig å akseptere for de aller fleste av de svært jordnære personene som utgjorde omgangskretsen hennes, og hvem kunne vel bebreide dem?

 

Stadig nye uforklarlige hendelser

På en ellers fredelig kveld hørte Janis plutselig en klirrende lyd fra den delen av huset der mannen hennes hadde tilbrakt den siste tiden han levde. Lyden kom fra badet. Da hun kom nærmere, lød det som om noen slo spiker i veggen. Hun kikket inn. Til venstre for speilet pulserte veggen i bølgelignende bevegelser. Janis bega seg på leting etter den praktiske årsaken. Nå hørtes det ut som om vaskemaskinen slo mot veggen i vaskerommet ved siden av. Men maskinen var ikke i bruk. Kraftig regn, kanskje? Et lite dyr som hadde klart å komme seg inn i veggen? Sterk vind? Kanskje en kraftlinje hadde løsnet og slo mot taket? Det regnet ikke. Det var ikke uvær. Ingen vind. Ingen kraftlinjer som hadde falt ned. Etter fem minutter var det over. Det sterke ønsket om å finne et dagligdags svar som ville bekrefte normalitet, seiret over den snikende mistanken om at det skjedde noe høyst ekstraordinært. Janis tilkalte både rørlegger og et skadedyrfirma. De fant ingenting som kunne forklare hendelsen.

 

En ettermiddag etter en lang dag på jobben slappet hun av i et varmt bad. Hun leste en bok, og fra øyekroken ble hun plutselig oppmerksom på et merkelig syn: Vakre, glinsende, gylne tråder svevde i luften omtrent tretti centimeter fra øynene hennes. Først trodde hun det var fantasien som spilte henne et puss. Hun blunket og stirret. De silkeaktige, gylne trådene svevde horisontalt rett foran ansiktet hennes. Trådene var omtrent tjuefem centimeter lange, de var verken forbundet med veggen, med hverandre eller med noe annet. De svevde fritt i rommet. Hun tok av seg brillene for å se om glassene var tilsmusset og at det kanskje bare var det som hadde skapt synsinntrykket. Hun la brillene på kanten av badekaret og kikket rett fremover igjen. Der var de. Hun gned seg i øynene. Hun åpnet dem igjen. De vakre trådene ble der de var.

 

En rekke underlige fenomener fant jevnlig sted. På den andre årsdagen for mannens død hadde det nok en gang dukket opp bilder på baderomsspeilet, men denne gangen hadde avtrykkene en litt utydelig form. De besto imidlertid av den samme pudderlignende substansen som før.

 

Kontakt med vitenskapens verden

Etter åtte år med uvirkelige og uforklarlige hendelser som hun hadde fortrengt så godt det lot seg gjøre, var hun omsider blitt overbevist om at virkeligheten er langt mer enn det hun i mesteparten av livet sitt hadde trodd. Utrustet med opptaksutstyr og en liste med spørsmål iverksatte hun sine personlige undersøkelser om uvirkelige fenomener og om det er mulig at livet fortsetter etter døden. Hun tok kontakt med anerkjente eksperter på ulike områder som arbeidet med de spørsmålene hun var opptatt av, og ble tatt godt imot av professorer, forskere, psykologer, fysikere, åndelige lærere og medier. Hun oppdaget at mange flere enn hun hadde kunnet forestille seg var overbevist om at bevisstheten er grunnlaget for alt og at den bringer det fysiske inn i virkeligheten til enhver tid, og at den fortsetter å leve når kroppen forgår. Det var alminnelig enighet om at bevissthetens funksjon griper inn i den fysiske verden, og at dette temaet vil utgjøre hovedstrømningen i vitenskapelige gjennombrudd i de neste århundrene, og vil lede til en mer fullstendig forståelse av oss selv.

 

I Hånden på speilet står Janet åpent frem med det virkelighetssynet hun ervervet seg relativt sent i livet: Når den fysiske kroppen dør, fortsetter livet et annet sted og i en annen form. Hun forteller at den sterkeste motivasjonen for å skrive boken var den muligheten det ga til å oppfordre folk til å snakke åpent om sine erfaringer med kommunikasjon med dem som har gått bort. Det er hennes håp at boken vil gi leserne ikke bare et emosjonelt rammeverk, men også en intellektuell forståelse for fenomener vi ennå ikke har en rasjonell forklaring på.

Til toppen

Om forfatter Janis Heaphy Durham
Janis Heaphy Durham ble etter endt universitetsutdannelse ansatt i annonseavdelingen i Los Angeles Times, der hun avanserte til salgsdirektør. I 1998 ble hun utnevnt til første forlegger i The Sacramento Bee. Under hennes ledelse vant avisen Pulitzer-prisen to ganger. www.thehandonthemirror.org

Til toppen

Utdrag

Den dagen hånden dukket opp, var den første årsdagen etter at mannen min, Max Besler, døde. Max døde i dagligstuen hjemme hos oss, omgitt av familie og venner. Vi hadde vært gift i fire år da han, femtiseks år gammel, fikk diagnosen kreft i spiserøret. Seks måneder senere var han borte, og både min fjorten år gamle sønn, Tanner, og jeg var fullstendig knust. Vi var svært glad i Max begge to, og vi tre hadde trivdes og vokst oss sammen til en familie. På denne morsdagen, denne søndagen ett år senere, var jeg fortsatt i ferd med å arbeide meg gjennom sorgen, og jeg bekymret meg for Tanner og hvordan han håndterte sin sorg. Han var så ung og mottagelig for inntrykk, og i likhet med de fleste unge menn på den alderen var han ikke flink til å ordlegge seg. Denne ettårsdagen følte jeg meg både ettertenksom og årvåken, aktpågivende i rollen som mor og beskytter.

Før jeg gikk inn på kjøkkenet for å gjøre i stand litt å spise til oss, gikk jeg inn på badet som tilhørte gjesterommet. Det var da jeg oppdaget håndavtrykket. Jeg visste at det måtte være nytt, for det hadde ikke vært der da jeg gredde håret foran speilet en time tidligere. Jeg ble lamslått over synet, og sto som naglet til stedet i minst ett minutt. Jeg ble ikke klok på det jeg så. Jeg var femtitre år gammel, og hadde aldri før opplevd noe som var så fullstendig hinsides menneskeriket som dette håndavtrykket. Blikket mitt var som fastlåst til noe som var helt uforklarlig. Hjernen min strevde med å ta inn det blikket fanget opp. Var jeg i ferd med å bli gal? Kanskje. Hadde noen sneket seg inn i huset for å spille meg et puss? Tvilsomt.

Gjennom de åpne dørene til terrassen ville Tanner og jeg ha sett eller hørt om noen hadde kommet inn. Hvordan kunne det være mulig at en menneskehånd viste seg lik et røntgenbilde? Omsider fikk jeg stemmens bruk tilbake, og klarte å rope ut: "Tanner, kom hit. Fort! Skynd deg!"

"Er det noe i veien, mamma? Går det greit?" spurte han.

"Se," ropte jeg ut. "Det er ikke du som har gjort dette, er det vel?" Jeg kunne selv høre at jeg lød lett hysterisk.

Med det samme ordene var sagt, forsto jeg at det ikke var han som hadde lagd håndavtrykket, for han hadde sittet ved siden av meg hele den tiden vi arbeidet sammen og i den timen som hadde gått fra jeg sist hadde vært på badet. For å dobbeltsjekke ba jeg Tanner om å holde den høyre hånden sin ved siden av det pudderlignende avtrykket av høyrehånden for å sammenligne dem. Jeg innså hvor latterlig det var å tro at det var han som hadde lagd avtrykket. Bildet var mye større enn hånden hans, og formen var annerledes.

Vi sto der og stirret på håndavtrykket begge to, fylt av ærefrykt og ute av stand til å si noe som helst. Langsomt vendte vi blikket fra bildet og kikket på hverandre, så hverandre inn i øynene. Vi forsto at vi var vitne til noe forbløffende, og vi ble litt skremt. Det var bare så merkverdig. Vi hadde ingen anelse om hva det kunne være. Sinnet var ikke i stand til å fatte det øynene våre fortalte oss.

Til toppen