Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg (Innbundet)

12 samtaler om kjærlighet, lengsel og anger ved livets slutt

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 168
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202485344
Kategori: Familie og helse
Omtale Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg

Døden - den store læremesteren

«Jeg håper at møtene med døden som du nå får tilgang til, kan hjelpe deg å leve livet ditt fullt ut.»

Av Kari Kahrs

I Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg formidler Audun Myskja tanker og erfaringer fra tolv personer ved livets slutt. Legen er ikke upåvirket av det han er blitt fortalt; deres sterke historier har satt dype og varige avtrykk i hans eget liv. Vi treffer mennesker som forteller åpent og nært om hvordan det oppleves å vite at livet på jorden snart skal ta slutt, og om de følelsene og erfaringene de gjennomlever, erfaring og viten som kan inspirere oss alle til å prioritere riktigere og ta kloke valg i vårt eget liv.

Et gjennomgående trekk hos dem vi møter, er evnen når døden er nær til å ta frem det livet har lært dem og se det store bildet - som Jeanette, som ikke fikk oppfylt sin sykepleierdrøm: «Jeg trodde på mine drømmer, og det gikk galt. Jeg tok en beslutning om ikke å lytte til det beste i meg selv. Men så hadde jeg jo likevel en drivkraft. Jeg begynte å bruke den til å ordne opp for andre, i stedet for å lytte. (…) Jeg beveget meg utover i stedet for innover. Jeg ble geskjeftig, skulle ordne opp i andres liv fordi mitt eget liv var blitt uviktig.»

Dødens budskap
Legen Audun Myskja har gjort seg bemerket på området liv, død og bevissthet i mange år. Hans store interesse for og kunnskap om det som ligger i grenselandet for vår viten, har ført til at mennesker har fortalt ham sine historier. De har delt opplevelser og betraktninger, ikke bare innenfor helsevesenets rammer, men også i sosial sammenheng. Han har hørt beretninger om møter med døden som har formet mennesker for livet, og han har sett hvor sterkt livets avslutning preger dem som står igjen etter et dødsfall. Det har gitt ham kunnskap om hvor stor betydning håndteringen av døden har for enkeltmennesket, for familien og vennekretsen. Om du er tjue eller åtti år spiller liten rolle, sier Myskja, døden har et budskap til oss alle: Hva er det som egentlig betyr noe for oss? Han mener at døden gir et perspektiv til livet som vi trenger, nå mer enn noen gang, i et samfunn der mange mister kraft og retningssans i den overfloden av informasjon og stimuli vi lever i.

I Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg blir vi godt kjent med de menneskene som modig har stilt opp med sine innerste tanker og følelser i en vanskelig stund, og vi får vite mye om det som skjer i grenselandet mellom liv og død, og om den betydningen det har for oss som lever. Det er medmenneskelige møter som Myskja sier har vært like viktige for ham selv som for dem han har møtt. Han sier selv at arbeidet med boka har satt lys på spørsmål som alltid har opptatt ham: Hva former livet vårt? Hva driver oss i de valgene vi gjør?

Han mener at vi er blitt en kultur som skyver bort døden. Vi dyrker det unge, friske og velfungerende. Men døden kan ramme når som helst. Derfor er hvert øyeblikk en mulighet til oppvåkning. Hver dag er en sjanse til å se, til å åpne øyne og ører og lytte, til å stille spørsmål. Hva bruker vi tiden vår til? Hva betyr noe for oss? Hva vil vi skal stå igjen etter oss?

Leve videre etter tap
Myskja har også snakket med mange som har mistet sine nærmeste, og han har sett at tapet lever videre lik et vitnesbyrd om hvor uerstattelig avdøde var. Han mener allikevel at sorg og tap kan virke foredlende og føre til ny vekst. De menneskene han har møtt som har lyktes best i å bearbeide store tap, har brukt energien i savnet og sorgen til å videreføre drivkraften til den personen de savner.

Mennesker har forskjellige måter å bearbeide sorg på. Noen trenger å snakke om det som har skjedd, andre trenger å ta det inn i stillhet. Den ene trenger å gå lange turer, en annen vil slå sorgen ut mot en sandsekk. Uansett, sier Myskja, er det viktig å godta de vanskelige følelsene fullt ut. Da skaper vi et fristed for endring. Enkelte vil helst skyve ubehaget bort, men når vi undertrykker vanskelige følelser, setter de seg fast i kropp og sinn. Hvis følelsene derimot blir favnet, får de et rom å være i der vi kan oppleve dem, observere dem. Da blir vi ikke lenger styrt av det vi har opplevd. Da kan vi selv velge våre reaksjoner.

Anger og forsoning
Kanskje har vi en forestilling om at anger er det som kommer sterkest frem ved livets slutt. Er det ikke naturlig å angre på at man ikke har vært tro mot seg selv, på at man har vært mer opptatt av hva andre ville tro og mene enn av hva man selv synes er riktig? At man har arbeidet for mye og har satt inn kreftene sine i noe som til syvende og sist viste seg å ha liten betydning, at man ikke har holdt god nok kontakt med mennesker som står en nær, at man ikke har tatt godt nok vare på øyeblikkene og i større grad har fulgt det som gir glede og påfyll?

Myskja har spurt døende direkte om det er noe de angrer på, om det er noe de skulle ønske de hadde gjort annerledes. Det er det selvsagt, men både personene i boken og andre pasienter han har møtt i deres siste fase av livet, har først og fremst gitt uttrykk for en forsoning med det livet de har levd. Flere av dem har levd med alvorlig sykdom og store plager gjennom lang tid. Mange vokste opp og levde i til dels trange kår. Flere hadde opplevd store tap og vanskeligheter. Allikevel ga de uttrykk for en avklaret sinnsstemning, som Lillian: «Det viktigste med alt jeg har vært igjennom, er at jeg har lært å tilgi. Ikke bare si ‘unnskyld!’ og være lettvint ferdig med det. Å tilgi er en større bølge, som vokser. Til slutt kan den favne hele livet, slik at hvert øyeblikk blir en tilgivelse. Du og jeg har gjort en jobb sammen. (…) Noe har sluppet taket i meg. (…) Når døden kommer, er jeg klar.» Kanskje er forsoningen med det livet som har vært, dødens største gave til oss, reflekterer Myskja.

Det viktige og det trivielle
Personlig foretar Myskja en grovsortering av opplevelser som er vanskelige eller ubehagelige: glemt om femti år/ikke glemt om femti år. Havner opplevelsen i sekken "glemt om femti år", har møter med døende mang en gang hjulpet ham med å få riktig perspektiv på hendelsen. Med "Ikke glemt om femti år" er det noe ganske annet. I denne sekken havner det som er verdt å ta vare på, det som står igjen når livet nærmer seg slutten. Og det er et faktum for oss alle at vi lever på lånt tid, livet kan være over før vi aner det. Hva ville vi ha brukt tiden til dersom denne dagen var vår siste? En fellesnevner for de mange som Myskja har snakket med i dødens forgård, er nettopp hvordan det uvesentlige skjæres bort. Interessen for kjendiser og aksjekurser blir borte. Det som står igjen, er de nære relasjonene.

Med Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg viser Myskja oss bølgene som sprer seg lik ringer i vann ut fra møter med døden. Hans erfaring er at disse møtene påvirker oss mer enn vi er klar over. Nær fire tiårs arbeid med døden og døende har lært ham at et mer bevisst forhold til det jordiske livets avslutning kan vise oss hva som betyr noe, og hva som er verdt å ta vare på. For Myskja er døden den store læremesteren: «Møtet med den fjerner oss ikke fra livet. Døden kan lære oss å leve sannere og skjelne mellom det som betyr noe, og det som er trivielt.»

Til toppen

Om forfatter Audun Myskja

Audun Myskja er faglig leder for Senter for Livshjelp. Han er overlege, spesialist i allmennmedisin, fellow i nevrologisk musikkterapi, sertifisert tomatiskonsulent, forfatter og musiker, og driver utstrakt foredrags- og kursvirksomhet i inn- og utland. Myskja har mer enn tretti års erfaring fra integrert medisin, og har arbeidet kontinuerlig med vanlig medisin, terapeutisk berøring, terapeutisk stemmebruk og musikkterapi. Han har skrevet en rekke fagbøker. I energiforståelse har han blant annet vært utdannet hos den kjente irske healeren og meditasjonslæreren Bob Moore. Han har spesialisert seg i forskning over sammenhengen mellom kropp og sinn via lyd og energi og har fått Den Norske Lægeforenings kvalitetspris for sitt arbeid med musikk i medisinen. www.livshjelp.no

Til toppen

Utdrag

I arbeidet med døende er det viktig å kunne vurdere hvor langt personen er kommet på vei mot slutten. Eksempelvis er det riktig å gi intravenøs næring i et tidlig stadium av dødsprosessen, men ikke i sluttstadiet. Ofte er pårørende fortvilte og frustrerte. «Mamma må spise!» «Pappa får ikke mat!» Jeg må fortelle dem at tap av appetitt på mat og drikke kanskje er det sikreste tegnet på at døden er nær. Appetitten er så til de grader knyttet til livet selv, til drivkraften. Derfor er det en så grunnleggende handling å velge mat og drikke bort – et brudd med et av de viktigste livsprinsippene gjennom alle tider. Når en fange eller aktivist sultestreiker, er det en av de mest effektive tiltakene for å få oppmerksomhet for en sak. Faste kan være et religiøst ritual eller del av en antatt helsefremmende strategi. Men at noen frivillig velger bort mat eller drikke uten et ytre formål, midt i en overflod av tilgang på variert næring, skaker noe grunnleggende i oss. Vi står rundt anorektikeren og spør «hvorfor»?

Lise beskriver det slik at hun har to sider i seg: En som vil livet og en som vil døden. Jeg har hørt dem begge snakke. Den som vil livet, snakker ivrig om å spare opp penger til en iPad så hun kan skrive mer. Hun skriver klare, kloke og omtenksomme meldinger. Den andre delen føler at det «ikke er plass til meg i verden». Hvordan er det blitt slik? Lise snakker om det som er blitt for vanskelig å bære. Jeg tenker om en del mennesker at de er gode på meg og mitt, på å sørge for egen overlevelse. Andre mennesker ser ut til å «sitte løsere i livet». De kan framkalle en følelse av at livsflammen slokner hvis noen blåser på dem. Elton John traff mange med sangen han skrev om og til Marilyn Monroe - og til prinsesse Diana: «And it seems to me you lived your life/Like a candle in the wind». 

Det er blitt min skjebne å møte et stort antall av dem som har mistet livslysten. Utenfra kan det virke absurd. «En må jo bare ta seg sammen!» «Det er en sykdom, det er jo bare å behandle dem, med tvang om nødvendig.» Lise har vært behandlet med tvang, men det er ingen løsning over tid, like lite som det hjelper å la Lise ligge der og finne ut av seg selv på egen hånd. I Lises tilfelle kan vi finne mulige røtter til tilstanden: Hun har et følsomt kunstnersinn, der liv og død danser runddans, mer enn hos en gjennomsnittsperson. Lise har også en empatisk grunnatur, og tok tidlig på seg et voksent ansvar da den ene etter den andre ble syk. Hun satt ved dødsleiet til flere av dem som betød mest for henne, og fulgte dem i døden. Jeg tror ikke det er tilfeldig at plagene til Lise slo ut i forbindelse med disse dødsfallene, ikke minst når de fant sted midt i den mest sårbare tiden i de fleste menneskers oppvekst: puberteten.

Lises anoreksi leder oss til de store spørsmålene: Hva er et menneske? Hva består vi av? Er det så at mennesket har en kime i seg, en gnist, noe ukrenkelig? Er det så at denne kimen føder det som kan blomstre etter levd liv og modning? Er det slik at noen mennesker trenger andre impulser enn gjennomsnittsmennesket for å klare å yte sitt beste, for å ville leve? Vi helsearbeidere setter inn tiltak for å berge Lises liv fordi vi mener at dette livet har en ukrenkelig verdi. Om Lise kjenner denne verdien - opplever seg selv som et unikt vesen - kan det avgjøre om hun overlever eller ikke.

  «Candle in the wind». John, E. & Taupin, B. London: Dick James Music Ltd. 1973. (Opprinnelig utgitt på albumet Goodbye yellow brick road. MCA 1973.) En nyskrevet versjon tilegnet prinsesse Diana ble utgitt i 1997.

Til toppen