Med jaguar i kroppen og sommerfugl i hjertet (Heftet)

En sann historie som kan hjelpe deg til å huske hvem du er

Forfatter:

Lisbeth Lyngaas (Oversetter)

En underholdende og inspirerende personlig livshistorie om å finne tilbake til sine røtter, huske hvem man er, og skape verktøy for daglig, praktisk hjelp til å leve i tråd med sin nyfunne sannhet.

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 304
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Jaguar in the Body, Butterfly in the Heart
Oversatt av: Lyngaas, Lisbeth
ISBN/EAN: 9788202569495
Kategori: Selvutvikling
Omtale Med jaguar i kroppen og sommerfugl i hjertet

Med bena på bakken og hodet i himmelen

En beskrivelse av en svært høyvokst person? Nei, en svært kortfattet beskrivelse av sjamanisme!

Av Kari Kahrs

Forbinder du sjamanisme med å påkalle mørke krefter, falle i transe eller foreta åndelige reiser ved hjelp av sinnsforvandlende stoffer, er det en glede å fortelle deg at sjamanisme først og fremst dreier seg om å tilnærme seg den åndelige verden gjennom å hedre moder jord og livskreftene, og lære å eksistere i harmoni med henne og dem – nøyaktig det samme som flere og flere i vår tid ønsker å gjøre i livet sitt. Sjamanisme handler om å leve på en måte som ærer og respekterer det som gir oss liv, næring, vann, varme og ly; det handler om en søken etter å finne sin plass i livets nettverk og ikke minst om personlig utvikling og healing. 

Helt fra Ya’Acov Darling Khan var barn var han tiltrukket av sjamanisme, og interessen utviklet seg til et sterkt ønske om å lære. I rundt tretti år har han nå studert og praktisert sjamanisme med begavede lærere over hele verden, som innfødte mestere i Nord-Norge, USA og Sør-Amerika, og han har deltatt i seremonier i huler i Wales og i dypet av Amazonas’ regnskog. I selvbiografien Med jaguar i kroppen og sommerfugl i hjertet forteller han om sin livslange innvielse i sjamanismens verden, om en dyptgripende personlig utvikling og om usedvanlige hendelser som bekrefter at vi alle har en plass i livets nettverk. Målet hans er å leve i harmoni med de synlige og usynlige kreftene som former universet.

Et sterkt fundament

Ya'Acov har personlig erfart at ritualer som knytter oss til det han beskriver som jordens bærende stabilitet og solens opplysende klarhet, kan sette oss i kontakt med jordiske og himmelske krefter. Når vi opplever direkte at vi har et forhold til disse kreftene, blir vårt personlige fundament styrket. Ya'Acov erfarte at når vonde følelser i gamle opplevelser kom opp i dagen under sjamanistiske øvelser og ritualer, trengte han ikke å plage seg selv med det han mente burde ha skjedd eller som kunne ha skjedd. Via ritualer kunne han ta kontakt med moder jord og far himmel og motta alle de velsignelsene og all den støtten han måtte ha behov for på sin livsreise og i sin helbredelsesprosess. Helbredelse, sier han, er å erkjenne fortiden, gi slipp på alle gamle følelser som er knyttet til den, og gjøre det som er nødvendig for å akseptere det som har skjedd.

Opptining av nedfryste minner

Ya'Acov mener at historier som stadig gjentar seg i livet ditt har sitt utspring i én grunnleggende opplevelse. Læremestrene hans kalte opplevelsen en energetisk kommando. Den finner gjerne sted i barndommen. Når barn blir rammet av sjokk eller traumer, har de en utrolig evne til å overleve. Det gjør de ved å ta avstand fra opplevelsen. Slik beskytter de seg mot en gjennomgripende påvirkning. Ya'Acov beskriver det som at jegets beskyttende og tilpassende overlevelsesmekanisme blir koplet inn. Traumet stues vekk, det fryses fast i kroppen og blir der i form av energi som ikke lenger er tilgjengelig. 

Men nedfryste minner kan tines og leges. Av Sør-Amerikas urbefolkningsstammer lærte Ya'Acov rekapitulasjon, en metode som gjør det mulig å få tilgang til minnene, bringe dem opp i bevisstheten og frigi energien som går med til å holde minnene fastfrosset. Stammenes eldre utførte rekapitulasjon i huler, men ettersom Ya'Acov manglet både huler og søramerikansk varme i sitt eget hjemland, fikk han beskjed om å lage en rekapitulasjonsboks stor nok til å huse ham. Der skulle han oppholde seg og ved hjelp av bestemte teknikker puste seg gjennom én etter én av fortidens hendelser. Etter hvert som han rekapitulerte hendelsene, innså han at det var de samme historiene som gjentok seg. Ulike tider, ulike personer, men alltid de samme historiene som også endte mer eller mindre likt. Prosessen ga ham styrke til å tre stadig lenger inn i fortiden og endre det forholdet han hadde til tidligere hendelser. Slik tok han tilbake livskraften som hadde ligget fastlåst i de gamle historiene. 

Movement Medicine

Opplevelsen av den søramerikanske urbefolkningens soldans førte til at Ya'Acov begynte å drømme om et moderne europeisk ritual som kunne være åpent for personer fra alle, eller ingen, trosretninger. Ritualet skulle ha den samme disiplinen og kraften som en innfødt seremoni. Movement Medicine er et moderne sjamanistisk ritual som strekker seg over 72 timer der det grunnleggende temaet er long dance-seremonien. Ritualet er et uttrekk av all den kunnskapen Ya'Acov har tilegnet seg på sin lange vandring i sjamanismens verden, en sammensmelting av alt han har lært fra andre kulturer, fra sine lærere og fra samlivet med sin kone. Ritualet er en jordnær, praktisk og inspirerende form for hverdagssjamanisme og en medisin for vår tid. Movement Medicine gir kraft og vekst og vekker våre sjamanistiske røtter. Ritualet fungerer som en vei for alle som ønsker å materialisere sine bønner og drømmer.                       

Medisinen i ritualet er bevegelse, gjentakelse, levende musikk, bønn, faste og det dansende fellesskapets sterke intensjon. Ya'Acov har deltatt i mange ulike seremonier, men har aldri opplevd en mer kraftfull tilstand enn den som oppstår når man engasjerer seg fullt ut i den bønnen som long dance-seremonien i sannhet utgjør. Dansen gjør det mulig å oppløse det grepet tillærte begrensninger har og tine og helbrede det grunnleggende traumet – og skape himmel på jord. 

Ya'Acov har for øvrig sin egen forestilling om himmel på jord: «Min forestilling av himmel på jord er å gjøre det jeg setter mest pris på – å be, danse og gjøre en innsats for alle mine relasjoner over en lang tidsperiode. Jeg mener oppriktig at det er dette vi er her for: å oppdage hva himmel på jord betyr for hver og én av oss og å frembringe dette for å uttrykke vår takknemlighet for det livet vi er blitt tildelt. Etter min erfaring finnes det ganske enkelt ingen bedre måte å bruke et bankende hjerte på.»

Til toppen

Andre utgaver

Om forfatter Ya´Acov Darling Khan

«Jeg er dypt takknemlig. Jeg har sett noe av sjamanismens røtter, og for første gang siden jeg som barn falt inn i mysteriet hver natt, er jeg hel. Jeg har vendt tilbake. Ryggraden føles sterkere. I noen få øyeblikk husker jeg hvem jeg er, og er viss på at jeg aldri vil glemme det igjen.» Både eldre sjamaner fra den samiske tradisjonen og fra achuar- og sáparafolkene i Amazonas anerkjenner Ya’Acov Darling Khan som praktiserende sjaman.

I snart tretti år har han reist verden rundt for å hjelpe tusenvis av mennesker med å kvitte seg med gamle mønstre og selvbegrensende forventninger og oppdage seg selv og sine talenter ved hjelp av praktisk sjamanisme. Ya’Acov driver School of Movement Medicine sammen med sin kone Susannah. Med jaguar i kroppen og sommerfugl i hjertet er hans andre bok. 

www.schoolofmovementmedicine.com

Til toppen

Utdrag

Om morgenen etter ildseremonien møttes vi utenfor på plenen. Victor forklarte at han i årevis hadde møtt folk som brukte trolldom som en utvei for å unnslippe utfordringene ved det å være menneske. Han lo av alle ungdommene han hadde truffet som desperat forsøkte å finne sin Don Juan, og som søkte tilflukt i de magiske verdenene som Castaneda hadde beskrevet så vakkert. Jeg ble litt brydd da jeg gjenkjente meg i det han sa. Jeg måtte innrømme at jeg brukte mye tid på å drømme om å treffe mine allierte, og om eksotiske seremonier med medisiner som ville overraske meg og åpne meg for de mysteriene som endelig ville få meg til å forstå livet mitt.           

Victor beskrev den neste øvelsen, som var kjent som "å gi egoet noen spark". Vi skulle stille oss på rad og legge hendene på skuldrene til personen foran oss. Vi skulle gå forover og konsentrere oss om å sette føttene i fotsporene til den vi hadde foran oss. Vi skulle vandre slik en stund, og vi ble bedt om å lytte til naturens lyder rundt oss samtidig.           

Victors assistent tok ledelsen, og vi gikk av gårde. Vi vandret slik i en drøy halvtime, og jeg var overrasket over hvor mye skarpere alle sansene mine ble. Jeg stirret bare på fottrinnene foran meg, men jeg kunne "se" naturen tydeligere enn før. Det var en så behagelig følelse at det var lett å konsentrere seg. Jeg følte at jeg kunne ha blitt værende i denne tilstanden i lang tid, men jeg visste også at "spark til egoet" sannsynligvis ikke handlet om å understøtte min lykksalige vane.

Mens vi fortsatte, begynte Victor og assistenten hans å snakke. "Alle har lyst til å hoppe inn i den magiske verden, ikke sant?" sa de. "Dere ønsker å klyve ut av dette hverdagslige stedet og oppleve de alliertes magi. Dere ønsker dere visjoner, ikke sant? Dere ønsker å legge denne verden bak dere og reise til trollmannens virkelighet, den andre oppmerksomheten. Dere ønsker å møte Carlos’ lærere der oppe i greinene, ikke sant? Don Juan og Don Genaro venter på dere der oppe i trærne."        

De lo nå og fortsatte å overøse oss med innbydelser om å forlate denne verdenen, og tre inn i trollmennenes verden.           

Mens de snakket, begynte noe merkelig å skje inni meg. Jeg kunne føle humoren deres, og jeg kunne merke den skarpe eggen i den. Jeg fornemmet at de lekte seg med noe som lå bortenfor hverdagsbevisstheten min. Jeg begynte å få en følelse av at jeg var delt i to. Halvparten av meg var helt til stede i fotsporene til personen foran meg. Den andre halvdelen lyttet med stadig større ubehag og irritasjon til de høye stemmene til disse merkelige mennene fra Mexico.           

Og så skiftet de taktikk. De ba oss om å sette ned tempoet og gjenta alt de sa. Mens vi gjorde dette, skulle vi sparke personen foran oss i baken.           

"Ikke gjør dem noe vondt, men ikke kil dem heller."           

Så satte de i gang med en jevn strøm av fornærmelser og kjefting som vi alle gjentok, mens vi både ga og tok imot et hardt spark.           

"Dere er barn som har fortapt dere i fantasier dere har lest om i en bok, patetiske småbarn som flykter fra alt dere er redde for. Dere ønsker å leve i et eventyr. Dere ønsker å fly, og dere har ikke engang lært å gå. Se til å våkne, barn! Det er på tide å bli voksne! Åpne øynene, og se de illusjonene dere har spunnet dere."          

Tankene mine gikk på høygir. Betaler jeg virkelig for at disse galningene skal fornærme meg, og går jeg virkelig med på å sparke fyren foran meg, og bli sparket av den tullingen bak meg?           

"Dere er feige. Dere mangler mot. Dere er kujoner. Dere er late. Dere er en gjeng med udugelige tomsinger som ønsker å rømme fra ansvaret som mennesker. Jorden kaller på dere, og det eneste dere gjør, er å overhøre henne og flykte opp til stjernene. Patetisk! Feigt! Kujoner!"           

Følelsene mine gikk i surr. Jeg kjente på like deler raseri, selvmedlidenhet og forundring. Jeg hadde lyst til å slå tilbake og forsvare meg. Jeg ønsket å rettferdiggjøre meg. Jeg ønsket å bevise for disse idiotene at dette kanskje kunne være sant for noen av menneskene i raden vår, men det gjaldt ikke meg! Og i tillegg begynte jeg å bli sår i baken.           

Og så stanset det. Plutselig var alt stille igjen.           

Jeg var åndeløs, og øynene sved av tykke tårer av sinne og skam.           

Så ba Victor og assistenten hans om at vi skulle slutte å bevege oss, og å legge oss ned på gresset og lytte.          

Jeg hørte to lydspor på en gang. Det første var den vedvarende og gjentatte indre dialogen med selvforsvar og rettferdiggjøring. Det andre var lyden av naturen rundt meg, like søt, sterk og gammel som jorden selv. Da jeg konsentrerte meg om den musikken, var jeg overrasket over at jeg ikke hadde hørt den før, i hvert fall ikke på denne måten. Fuglesangen, bladene som beveget seg i vinden, og selve harmonien i naturen rundt meg var overveldende. Hjertet mitt var på bristepunktet av glede over at jeg kunne føle meg så tilknyttet, og av sorg over at jeg kunne føle meg så avsondret. Jeg så at jeg selv kunne velge hvor jeg ville feste oppmerksomheten.           

Da jeg konsentrerte meg mer og mer om sangen fra naturen rundt meg, forsto jeg det plutselig. Meksikanerne hadde rett. Jeg hadde fått denne advarselen ved flere anledninger tidligere, men jeg holdt fortsatt på å løpe. Jeg satte fortsatt mye større pris på en fantasiverden enn hverdagens verden. Jeg ønsket meg så mange ekstreme opplevelser som mulig for å kunne bevise overfor meg selv og alle andre at magi var virkelig. Og hele tiden mens jeg jaktet på dem, gikk jeg glipp av den magien som sang rett under mine egne føtter. Jeg var blind og døv for livets hverdagsmirakler som skjedde inni meg og rundt meg på alle kanter.           

Det virket som Victor la merke til det som skjedde med meg, og tilsynelatende med flere av de andre.          

«Lytt til naturens sang,» sa han. «Lytt til kakofonien inni hodet på dere. Og gjør et valg. Dette er naturens kraft. Og hun snakker til dere. Hun kaller på dere for å få dere til å være sammen med henne. All denne letingen etter andre verdener er å ignorere prakten i verden rundt dere, sansenes verden. Jorden har behov for at dere lytter. Dere er en del av henne, og hun er en del av dere. »          

Så lå vi der på bakken og lyttet. Av og til ble jeg igjen opphengt i stemmene i hodet. De var forutsigbare og gjentok seg selv. De var som en mur mellom meg og livet. De forsvarte og rettferdiggjorde en selvfølelse som ganske brutalt var blitt avslørt som en svindler.

Til toppen