Sammen på tvers av døden (Heftet)

En mor og hennes døde sønn i samtale om hva som venter oss

Forfatter:

, Lisbeth Lyngaas (Oversetter)

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 304
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: My Son and the Afterlife
Oversatt av: Lyngaas, Lisbeth
ISBN/EAN: 9788202443641
Omtale Sammen på tvers av døden

Døden setter ingen grenser

I 2010 tok 20 år gamle Erik Medhus sitt eget liv. Hans mor, Elisa Medhus, indremedisiner med 30 års praksis, hadde aldri trodd på et liv etter døden. Så tok Erik kontakt fra den andre siden. Mors verdensbilde forandret seg totalt og for alltid.

Av Kari Kahrs

Sønnen var død, men Elisa Medhus var fremdeles mor, med en rekke tanker og spørsmål: Hvorfor tok han livet av seg når han hadde så mye å leve for? Hvordan opplevde han døden? Hvor befant han seg nå? Svarene hun søkte befant seg i et ukjent terreng. Hun bega seg derfor i første omgang inn i kjent terreng: vitenskapen. Hun slukte bøker og beretninger av og om kvantefysikere og andre vitenskapsfolk som kunne vise til nær døden-opplevelser. Hun gransket tester som var utført på medier. Hun var oppsatt på å finne en ny definisjon av det hun oppfattet som virkelighet – og å finne ut nøyaktig hvor sønnen befant seg.

Samtaler via medier
Det er naturlig å gripe begjærlig etter all slags kontakt når man mister en man er glad i. Tidligere ville Elisa Medhus ha betraktet kommunikasjon via medier som skrullete – til og med latterlig. Men da Erik døde, ble alt det hun en gang tvilte på, til livbøyer som hun klamret seg håpefullt til. Hun var fortsatt skeptisk til at sjelen overlever døden, men hun valgte allikevel å søke hjelp hos et medium. Da hun til sin forbløffelse opplevde å snakke med sønnen sin gjennom mediet, ble hun overbevist. Personlighet, humor, taleform – det var og ble Erik. Dessuten formidlet mediet informasjon hun umulig kunne ha kjent til, blant annet at Erik ble rammet av bipolar lidelse som tenåring, og at han hadde skutt seg sittende i en stol ved skrivebordet på sitt eget soverom.

Kontakten med Erik via to medier ble starten på mange og lærerike samtaler mellom mor og sønn, samtaler som dannet grunnlag for Elisa Medhus’ populære blogg Channeling Erik og for denne boken. Erik beskriver dødsprosessen, livet etter døden, sjelens evner og aktiviteter, selvmordernes skjebne, meningen med livet og det å være menneske. Om selvmordet sier han at problemene ikke slutter når man tar livet av seg. Man tar dem med seg. I tillegg etterlater man seg en verden i sorg, noe som forsterker ens egen smerte.

Noe av det første Erik forsikret moren om, var at han visste at foreldrene hadde gjort alt som sto i deres makt for å forhindre selvmordet. Han fortalte at han hadde tenkt på å ta livet av seg i mange år, han ville bare være sikker på å lykkes.

Forfulgt av demoner
Frem til Erik var rundt tretten år, var han en lykkelig gutt. Som femtenåring fikk han diagnosen bipolar lidelse og ble medisinert. Til tross for ukentlige møter med psykiater gled han inn i en dyp depresjon, og fant trøst i rusmidler og alkohol. Daglig slet han med demoner som sammen med lærevansker og Tourettes syndrom skapte et ondskapsfullt monster som førte ham ned i det mørkeste og dypest hull hvorfra han til slutt ikke kom opp igjen.

Som alle andre mødre led Elisa Medhus når hun så at sønnen strevde i livet. Som lege var det kanskje verre for henne enn de fleste andre. Jobben hennes var jo å «reparere» mennesker som led, men sin egen sønn klarte hun ikke å redde.

Besøk hos familie og venner
Midt oppe i tragedien og kaoset etter Eriks død dukket han opp tre ganger for å trøste sine kjære. Da forsto de at det fantes en mulighet for at de kunne fortsette å ha kontakt med ham. Den andre natten etter at han døde, oppsøkte han sin far i en helt uvanlig, levende drøm. De to sto ved farens nye Ford F-350. Glad og opprømt sa Erik: «Jeg har det så herlig! Jeg er så lett og fri. Det er en fantastisk følelse. Her, pappa, kjenn!» I drømmen grep han farens hånd, og faren ble overveldet av en intens lykkefølelse.

”Når jeg er sammen med kompisene mine, er jeg som en lysstråle eller lyskule. Men når jeg materialiserer meg på det jordiske planet, viser jeg meg som jeg gjorde før jeg døde, slik at dere kan kjenne meg igjen. Du må huske, mor, at jeg har hatt mange andre liv også, så hvis jeg viste meg som noen av dem, ville dere kanskje ikke vite at det var meg!” Erik
  
Den andre gangen Erik ga seg til kjenne, dukket han opp hos morfaren som aldri hadde trodd på noe liv etter døden. Tre dager etter Eriks død ringte morfar til Elisa Medhus for rystet å fortelle at Erik hadde kommet til ham. Erik hadde vist seg for ham mens han var fullt våken. Blant annet hadde han forvandlet seg til sitt fire–fem år gamle jeg og krøp opp i bestefarens fang. Bestefaren, en svorn ateist, visste uten snev av tvil at Erik faktisk var til stede. Han kjente varmen fra barnebarnets lille kropp, og følte kjærligheten som strålte ut fra ham.

Det tredje besøket skjedde noen uker etter at Erik døde. Da kom han for å hilse på storesøster Kristina. Hun satt sent oppe en kveld med studiene sine. Som et lite ritual hadde hun tent et stearinlys til ære for Erik. Det sto på skrivebordet ved siden av bøkene. Uten forvarsel begynte flammen å flakke. Kanskje ikke så unaturlig, men det var en kjølig kveld og lufteanlegget var av. Det var ingen vind og ingen andre kilder til luftstrømninger. Kristina dekket til og med munnen med et ark og vendte hodet bort fra lyset for å forsikre seg om at hun ikke pustet på det. Hun forsto at det var Erik som tok kontakt. Hun oppfordret ham til å bevege flammen på flere forskjellige måter, noe han selvfølgelig gjorde.

En helbredende prosess
Elisa Medhus har funnet trøst i kontakten med Erik. Hun vet hvor han holder til, hun vet at han har det godt, at han trives og blir tatt vare på. Når alt kommer til alt, sier hun, virker det som om livet etter døden ikke er særlig annerledes enn den fysiske verden vi lever i. Bortsett fra at på den andre siden har vi ingen kropp, og vi kan skape virkelighet ved tankens kraft umiddelbart. For henne har det vært en helbredende prosess å skrive boken om Erik, og få gjengi mange av de dype samtalene hun har hatt med ham. Og som mor har det lært henne at kjærligheten kjenner ingen grenser – selv ikke i døden.

”Gjennom min død har jeg lært at man ikke kan se etter bare ett svar på livets mange spørsmål, og regne med at det vil passe for alle. Selv det vi betrakter som temmelig konstant, som tiden, er det ikke. Det jeg har forstått om livet, er at vi som mennesker samles i vanskelige omstendigheter for å lære på nytt hva kjærlighet er. Kjærlighet til oss selv, til andre, til omgivelsene, til dyr, planter og døde gjenstander – listen er uendelig.” Erik

Til toppen

Andre utgaver

Sammen på tvers av døden
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Elisa Medhus:

Om forfatter Elisa Medhus

Fembarnsmoren Elisa Medhus er lege og har hatt egen praksis i mer enn tretti år. Hun har skrevet tre prisbelønnede bøker om barneoppdragelse og holdt foredrag for skoler, foreldregrupper og bedrifter. Da den tjue år gamle sønnen Erik døde, begynte Elisa Medhus å skrive om sorgen sin på bloggen Channeling Erik. Hun er gift med nordmannen Rune Medhus og bor i Texas.

Til toppen

Utdrag

Opp gjennom hele livet har jeg støtt på mange eksempler på at livet går videre etter døden, men tvilen min har satt jernboksens robusthet på prøve. Jeg kom for eksempel over et fjernsynsprogram som handlet om Edgar Cayces mange forbløffende visjoner og forutsigelser. Cayce var en amerikanske klarsynt som opprettet Association for Research and Enlightenment. Jeg leste en interessant artikkel i New York Times om et tvillingpar i småbarnsalderen som på helt uforklarlig vis snakket det gamle språket arameisk. Jeg fant en nyhetsrapport om en kvinne fra Seattle som hadde hatt en nær døden-opplevelse etter et hjerteinfarkt. Mens kvinnen angivelig befant seg i en tilstand der hun var ute av kroppen, la hun merke til en tennissko som lå på en hylle med lissene foldet under hælen i tredje etasje i sykehuset. Akkurat denne skoen ble senere hentet av sykehusets betjening, nøyaktig der kvinnen hadde beskrevet.

Jeg kunne ikke forklare den utrolige nøyaktigheten i enkelte klarsyntes forutsigelser, de tilsynelatende udiskuterbare fortellingene fra folk som hadde hatt nær døden-opplevelser, og de uvanlige historiene som barn fortalte om sine tidligere liv. Likevel var sinnet mitt trassig lukket. Og på grunn av disse forutinntatte meningene tenkte jeg negativt om andre. Når for eksempel folk snakket om energihealing, regresjoner til tidligere liv eller kommunikasjon med ånder, avfeide jeg dem som New Age-tilhengere eller skrullinger, eller jeg så for meg sigøynere som satt bøyd over krystallkulene sine. Den trangsynte livsholdningen min gjorde meg også av og til vondt. Det første som faren min for eksempel sa til meg da Erik døde, var: «Jeg er lei for det, Elisa, men han kommer til å bli til støv.» Å, som jeg ønsket å tro at han tok feil. 

Jeg har vært indremedisinsk lege med godkjenning fra American Board of Internal Medicine i mer enn halvdelen av livet mitt. I flere tiår har jeg drevet privat praksis. Biologi, biokjemi, farmakologi, patologi, fysiologi og andre grener av vitenskapen er praktisk talt en del av DNA-et mitt. Vitenskapen er faktisk presset så tett sammen mellom de doble strengene at jeg ikke trodde det var plass for det jeg en gang betraktet som «tull og tøys». Dette synspunktet var bare med på å forsterke jernboksen av skepsis. Det faktum at jeg ikke kunne sanse den avdøde sønnen min med noen av sansene mine, utfordret alt jeg hadde lært i hele utdanningen min. Hvordan kunne jeg klare å omdefinere hele min identitet som vitenskapskvinne, lege og skeptiker?

Men da Erik døde, begynte han å presentere seg for familiemedlemmer og venner. Erik besøkte dem i levende, dyptgående drømmer, og begynte til og med å leke seg med ertevorne skøyerstreker. Det virket som om nesten alle bortsett fra meg kunne glede seg over nærværet hans. Jeg følte meg sjalu, for jeg var tross alt moren hans. Jeg kunne ha avfeid dem med at de bare lurte seg selv, men jeg visste at disse menneskene ikke var sprø, særlig ikke mannen min. Han er så rasjonell og normal som noen. Disse opplevelsene og all den forskningen jeg bedrev, markerte starten på den indre tautrekkingen mellom vaktsom skepsis og tro.

Jeg har alltid stilt meg kritisk til leger som fastslår pasientenes diagnose etter å ha lest journalen deres, selv før de har snakket med dem eller undersøkt dem. Jeg legger vekt på å stille meg åpen mens jeg hører på pasientene, og lytter til min egen intuisjon.  Da jeg begynte å sette spørsmålstegn ved skepsisen min når det gjaldt livet etter døden, sa jeg til meg selv: Vil jeg virkelig være en av disse menneskene som insisterer på at jorden er flat? Fortsatt nektet jeg å føye meg. Jeg klynget meg til mistroen som en trassig bulldogg, for å tro og deretter få vite at jeg tok feil, ville være som å miste Erik på nytt. Det kunne jeg bare ikke holde ut. 

Da sorgen etter hvert dempet seg ørlite grann, begynte jeg endelig å få besøk av Erik og fikk smake skøyerstrekene hans. Senere fikk jeg vite at dyp sorg er en tykk vegg som gjør det vanskelig, og kanskje helt umulig, å kommunisere med de avdøde. Slik begynte reisen fra trangsynthet til forsiktig, åpensinnet skepsis, og det eneste jeg trengte, var litt tillit. Nå fikk jernboksen vinduer og dører. Når det er sagt, har alle en personlig interesse av om det finnes noe mer etter døden. Men trangsynte skeptikere, slik jeg var tidligere, er ofte for redde til å stole på forskningen, intuisjonen sin eller det minste snev av bevis. Hvis de skulle avdekke sannheten, ville det kreve et enormt paradigmeskift. Jeg vet det. Jeg har gjort det. Det kreves mot og styrke å ha tillit, å tro og å bli fullstendig åpen. Nå har jeg endelig alt dette. Hensikten med denne reisen er å dele det jeg har funnet ut underveis, med de som kan befinne seg på en tilsvarende vei.

Til toppen