Innvielse (Heftet)

Forfatter:

, Sverre Sørensen (Oversetter)

En mystisk-biografisk fortelling og åndelig selvbiografi om den gammelegyptiske, store innvielsen og om reinkarnasjonens lover.

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 440
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Initiation
Oversatt av: Sørensen, Sverre
ISBN/EAN: 9788202566005
Omtale Innvielse

Lengselen er den største kraft i menneskenes sjel

«Dit menneskets lengsel trekker det, der vil det også reinkarnere seg.» 

Av Kari Kahrs

I sitt jordiske liv var Elisabeth Haich en søkende sjel. Hun lette etter en dypere mening med livet på jorden. Hun kunne ikke forstå at vi blir født, gjennomlever en mer eller mindre vanskelig barndom og ungdom, blir voksne, etablerer oss og setter nye barn til verden bare for at det hele skal gjenta seg i et tilsynelatende uendelig kretsløp. Hvilken hensikt hadde alt dette? Var det å avle stadig nye slektsledd den eneste meningen med livet? Det kunne ikke være mulig at livet på jorden var så meningsløst! Bak denne tilsynelatende uendelige kjeden av fødsel og død måtte det skjule seg en dypere mening.

 

Elisabeth begynte å søke overalt hvor det kunne være mulig å finne svar, i bøker, i gamle skrifter og hos mennesker hun antok måtte vite noe om livets og dødens hemmeligheter. Hun holdt øyne og ører åpne, og studerte en mengde skrifter, både eldre og nyere. Hun fulgte sin intuisjon, og ble ledet til vise personer både hjemme og i fremmede land. Hun møtte mange som hjalp henne videre i hennes søken etter meningen med livet, og befant seg etter hvert på veien som ledet tilbake til livet i fortidens Egypt og innvielsen til prestinne.

 

Læremesteren

Den historiske personen Ptahhotep var byråd og Faraos rådgiver for 4500 år siden, i det gamle Egypt. Lærde mener at det var Ptahhotep som skrev historiens aller første bok – Ptahhoteps maksimer, skrevet som råd til folket basert på grunnleggende prinsipper i egyptisk visdom og litteratur som stammet fra gudinnen Maat, symbolet på kosmisk orden og samfunnsmessig harmoni. Ptahhoteps grav ble oppdaget i et gravkammer i Sakkara-pyramiden. Etter hva historikere kan forstå, må Ptahhotep ha vært en aktiv herre med et rikt liv. Og altså med en niese og disippel som vandret videre i form av Elisabeth Haich.

 

Alle har sin egen vei

"Jeget ble og blir aldri født, bare legemet fødes", skriver Elisabeth Haich. Selvet er fullkomment, en utvikling i det er derfor ikke mulig. Bare legemet kan utvikle seg for å bli i stand til å åpenbare stadig høyere svingninger, stadig høyere frekvenser av selvet. Denne utviklingen må selv det mest fullkomne legeme gjennomgå. Alt handler om nivåer. Et legemes tilblivelse er en kjedereaksjon, og når kjedereaksjonen først er påbegynt, gjennomgår legemet forskjellige stadier. Denne loven, sier Elisabeth Haich, kan ingen ting som er materialisert unndra seg. Parallelt med legemets utvikling og forandring forandrer også bevissthetstilstanden seg. Hvert menneske har sin egen vei som fører til fullstendig selverkjennelse. Hva som skjer, er ikke viktig. Det som betyr noe, er hvilke erfaringer man kan trekke av det som skjer. Veiene er utallige, men de fører til samme mål.

 

Instinktiv yoga

I likhet med barn i vår tid likte vesle Elisabeth å turne i husker og ringer og trapeser, og hjemme forsøkte hun seg gjerne på alle de kunstene hun hadde sett på sirkus. I tillegg inntok hun ofte de merkeligste kroppsstillinger. Dette gjorde hun helt instinktivt, hun kjente bare at det var godt å gjøre dem. Hun fikk høre at veloppdragne piker satt pent på stolen sin og at de verken sto på hodet eller bøyde lemmene i umulige stillinger, men for Elisabeth falt kroppsstillingene helt naturlig. De lå henne i blodet.

 

Familien fikk besøk av en mann fra det fjerne Østen, og han kunne fortelle at barnet utførte typiske yogaøvelser. Selv visste hun ikke engang hva yoga var. Først mye senere, da erindringene våknet i henne og hun begynte å forstå flere andre såkalt uforståelige ting i livet sitt, husket hun hva denne mannen hadde sagt. Det gikk opp for henne at hun hadde inntatt disse stillingene av gammel vane, fordi hun i mange år hadde måttet utføre dem daglig i templet. De var minner om øvelser hun hadde trent på under ledelse av Mentuptah, en neofytt, en kandidat til innvielse. Noen Elisabeth Haich beskriver som "Guds sønner" som hadde flyktet fra Egypt til andre verdensdeler, brakte yoga med seg til India, der store mestere i kunsten har tatt vare på dette systemet til vår tid. Øvelsene gjenspeilet Elisabeth Haichs fortid, men samtidig også fremtiden hennes: Som voksen startet hun yogaskole og underviste i disse øvelsene som viste seg å være svært godt egnet til å fremme legemlig og sjelelig utvikling.

 

Virkeliggjøre vår egen guddommelighet

Innvielse kan betraktes som en innføring i kunsten å virkeliggjøre det guddommelige i oss selv og erkjenne det ukjente. På et tidspunkt innså Elisabeth Haich atalle de begivenhetene hun opplevde i livet sitt som Elisabeth, hadde hun allerede opplevd under den store innvielsen i pyramiden for flere tusen år siden. Den gang lå disse begivenhetene i dypet av sjelen som ubevisste, latente energier – som rene årsaker. For, sier hun, alt som skjer her på jorden, er virkeliggjøringen av en fullstendig, fullbyrdet årsak, som på det åndelige nivået venter på å bli materialisert.

 

Når man er i stand til bevisst å nå det selvets dyp der denne energien venter på sin virkeliggjørelse, opplever man årsaken samtidig med virkningen – fremtiden – som fullstendiggjort nåtid. Alt i vårt livs nåtid, alt det som skjer med oss, er ikke annet enn anledninger til å bestå innvielsesprøver. De indre spenningene som våre tanker, ord og gjerninger gjennom evigheter av år har skapt og som er nedlagt i oss, og som er årsaken til vår skjebne og vår fremtid, må vi løse og befri oss fra. I den grad vi blir oss disse spenningene bevisst og lever dem ut, befrir vi vår menneskelige bevissthet som er bundet og innskrenket av disse energiene, og vi kan identifisere denne bevisstheten med det sanne guddommelige selvet som venter bak hver personlige "ego"-følelse. Vi identifiserer oss med Gud. Det, sier Elisabeth Haich, er innvielse.

 

Til toppen

Om forfatter Elisabeth Haich

Elisabeth Haich ble født Budapest i 1897. Hun var en begavet pianistinne og billedhugger. Etter andre verdenskrig havnet hun i landflyktighet i Sveits, der hun grunnla og frem til 1989 drev en verdenskjent yogaskole sammen med inderen Selvarajan Yesudian. Innvielse utkom for første gang på 1960-tallet. I tillegg til Innvielse har hun skrevet bøkene The Wisdom of the Tarot og Sexual Energy & Yoga. Hun er også medforfatter av de de populære yogabøkene til Selvarajan Yesudian. Elisabeth Haich døde i Ponte Tresa i Sveits i 1994.

 

Jeg kjente Elisabeth Haich

av Evelyne Mayer

Mitt navn er Evelyne Mayer, jeg er 85 år, og jeg var venninne med Elisabeth Haich i mange år inntil det øyeblikket kom da hun forlot denne verden i en alder av 97.

På 1980-tallet ble jeg ble kjent med den yogaskolen som Elisabeth Haich og Selvarajan Yesudian hadde startet, og som holdt til i en vakker, stor bygning ved Zürichs innsjø. Der satt hun, Elisabeth Haich, i et stor sal og leste høyt fra en bok. Jeg ankom både andpusten og sent, og det var allerede mange der, men jeg enset dem knapt på grunn av henne. Jeg visste at jeg måtte roe meg ned og være stille, for det foregikk noe viktig og spesielt. Fru Haich fortsatte å lese og lese og lese. Plutselig bare visste jeg at den hun leste om var henne selv. Boken hun leste fra, var Innvielse. Dette var første gang jeg deltok på hennes torsdagstimer, som skulle finne sted hver eneste torsdag kveld gjennom mange år, og som jeg møtte opp til så ofte jeg kunne.

Innvielse er en uvanlig bok som introduserer leseren for et menneskes personlige og åndelige utvikling over flere år – Elisabeth Haichs egen utvikling. Fru Haich underviste oss på en svært personlig, tålmodig, utfyllende og omtenksom måte.

Om sommeren bodde fru Haich i den sørlige delen av Sveits, «Ticino», der hun drev en sommer-yogaskole. Hun underviste i hatha-yoga og tilbød innimellom typisk jesuitt-inspirerte øvelser og meditasjoner. Om eller når vi hadde problemer, var hun alltid tilgjengelig, uansett tid og omstendigheter.

Etter hvert ble hun en god venninne av meg og min mann. Hun kom til lunch og middag, og satte pris på å sitte sammen med oss og nyte vår enkle, men velsmakende mat. Vi gledet oss svært over å være sammen med henne; dette var alltid usedvanlig hyggelige stunder.

Innimellom ble hun med oss på en biltur gjennom noen av de vakreste områdene i Sveits. Siden hun var klarsynt kunne hun fortelle oss de utroligste ting, og hun gjenga hva hun så i omgivelsene av nisser og dverger, alver og feer og mer til. Det var ubeskrivelig fantastisk å være sammen med henne!

Gjennom flere tiår hadde fru Haich vært plaget av øyeproblemer, hun var nesten blind på et øye. Dette skapte problemer for henne.

Da hun forlot hjemlandet Ungarn på 1950-tallet, hadde hun planlagt å reise til California med Selvarajan Yesudian og etablere en yoga-skole sammen med ham. Av ulike, ukjente grunner forble de imidlertid i Sveits. Her forsøkte hun å gjenoppta arbeidet som skulptør, hvilket hun var berømt for i sitt hjemland. På denne tiden tillot sveitsiske myndigheter uheldigvis ikke denne formen for aktivitet; «det var ikke lov for kvinner i Sveits å være skulptører». Myndighetene fortalte henne at de allerede hadde tilstrekkelig med skulptører i landet.

Fru Haich var også profesjonell pianistinne, men heller ikke denne aktiviteten fikk hun tillatelse til å utøve.

Som et resultat av disse forbudene, og også fordi hun ikke visste hva som ville skje, begynte hun å skrive. Flere bøker kom nå fra hennes hånd, som Tarot – fortsatt en ledende tittel på dette området – Raja yoga, osv. Den aller viktigste boken, som også har gått verden rundt, er imidlertid Innvielse.

Fru Haich hadde nå overlatt arbeidet som litterær agent og juridisk fullmektig til min mann, Helmuth Mayer. Han tok hånd om alle utgivelsene hennes. Da han tok over i 1985, var Innvielse tilgjengelig på seks språk. I skrivende stund er boken utgitt på 22 språk, og kinesisk vil bli det 23.

Med tiden vokste yoga-skolen til å bli en stor suksess, og svært mange av de europeiske lærerne innenfor hatha-yoga ble disipler av Elisabeth Haich og Yesudian. Yesudian fortsatte å undervise i yoga til han passerte 90, og ikke bare i Zürich, men ukentlig også i St. Gallen og Bern. I tillegg til å være yogalærer, var han en svært begavet maler. Flesteparten av bildene hans ble solgt til medlemmer av yogaskolen, men også til andre. Helt uventet fikk han et hjerteanfall, uten at han hadde vært syk overhodet, og forlot livet midt i sitt arbeid.

Fru Haich fortsatte å arbeide og oppfylle sitt «kall», dvs. hjelpe oss til å forstå hvorfor vi lever, hvorfor det er så viktig å bli bevisst kroppen, sjelen og ånden, bli bevisst oss selv. Uten å lide, døde Elisabeth Haich i 1996 i en alder av 97. Hun forlot rett og slett denne verdenen og «reiste hjem».

Vi savner henne svært, svært mye.

 

Evelyne Mayer, 21.-25.09.2016

Til toppen