Skumringstimen (Innbundet)

Forfatter:

Kari Bolstad (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2008
Antall sider: 385
Forlag: Gyldendal
Språk: Bokmål
Originaltittel: Skumtimmen
Oversatt av: Bolstad, Kari
ISBN/EAN: 9788205376885
Kategori: Krim og spenning
Omtale Skumringstimen

Gåter i skumringslyset

De beste og skumleste historiene blir som regel fortalt etter at solen har gått ned. I sin slående debutroman Skumringstimen leverer Johan Theorin en av de beste fortellingene på lenge.

Av Pål Andreassen

Like langsomt som tåken driver inn fra Østersjøen og legger seg over øya, og like metodisk som de mange mil med steingjerder på Öland møysommelig er stablet for hånd gjennom generasjoner, bygger Theorin opp sin debutroman. 
      Hvis det ikke finnes noe som heter slow writing allerede, så kan vi trygt slå fast at Theorin har innført begrepet innenfor spenningsromansjangeren med Skumringstimen.
”Jeg gjør meg ikke interessant. Jeg tror bare det er best å fortelle historier i sitt eget tempo. Før tok en seg alltid tid til å fortelle en historie, nå skal alt gå så fort”, mener en av hovedpersonene et sted i boken.  Uttalelsen kunne sikkert like godt stått for Theorins egen regning.
      Skumringstimen er en bok som suger leseren inn fra åpningslinjen og som plent nekter å slippe taket før vi vet hvor det ble av seks år gamle Jens Davidsson – som på uforklarlig vis ble borte i tåkeheimen på Öland en seinsommerdag i 1972.
      Tjue år etter møter vi moren hans, Julia, i Gøteborg. Hun er ensom og i ferd med å la alkoholen og sorgen ta over livet sitt. Hun har ikke et sekund latt være å tenke på hvor det ble av Jens den fatale septemberdagen på Öland.

Løse tråder
Da Julias far, den pensjonerte sjøkapteinen Gerlof, en dag ringer og mener han har nye spor og opplysninger som kan kaste lys over skjebnen til Jens, sitter det først langt inne for henne å reise til Öland. Tilbake til hjembygda, faren og alle minnene. Stedet hun forlot i sorg og desperasjon, men som samtidig kan ha svaret på gåten hun har strevd med i alle år.
      Hva skjedde egentlig der ute på det såkalte alvaret – det karrige Ölandske landskapet – og hva kan faren sitte med av opplysninger som ikke tidligere har vært kjent?
      Sammen med et par aldrende kompiser har Gerlof begynt å forske i barnebarnets mystiske forsvinning. Og da han får en barnesandal – tilsynelatende lik den Jens hadde – anonymt tilsendt i posten, begynner den revmatiske pensjonisten for alvor å nøste opp tjue år gamle løse tråder. Det er det på langt nær alle på Öland som liker.

I forandring
Samtidig som Theorin lar oss følge familien Davidssons sorg og lengsel etter Jens, lar han en betydelig eldre historie utspille seg parallelt. Den har også sitt utspring på alvaret, og hovedpersonen Nils Kant er nærmest blitt en mytefigur på Öland. Kant var en ung mann som stakk av fra Öland i 1945, etter å ha skutt to tyske desertører og deretter lensmannen. Etter mange år på rømmen i Sør-Amerika kommer Kant tilbake til Öland på sekstitallet – i en kiste. Men er det virkelig Kants kropp som ligger begravd på kirkegården, og hvorfor finner Gerlof og Julia hele tiden paralleller til Kants blodige historie og Jens’ forsvinning?
      Theorin viser, som den reneste eventyrforteller, en forbløffende evne til å koble fortid, nåtid og myter i debutromanen sin. Det gjør at den like mye fremstår som en stillferdig og skummel psykologisk thriller som et tidsdokument over et lokalsamfunn i forandring. Men uansett hvor mange nyrike stockholminger som bygger sommersteder og tar over gamle hus på Öland, vil øyas historie alltid tilhøre dem som er oppvokst og bor der.

Lys i tunnelen
Skumringstimen er Theorin første roman fra den svenske østkysten, og han har allerede planlagt tre til. I denne første er det høsten som har inntatt solen og vindens øy, og planen er å skrive én  bok for hver årstid. I følge forfatteren selv var det etter å ha lest Karin Fossums Elskede Poona at han for alvor innså at en spenningsroman kunne baseres på sorg. Og nærmest parallelt med at lagene i historien avdekkes, svinner da også delvis Julias sorg. Gradvis finner hun seg igjen til rette på øya hun forlot for flere tiår siden. Selv om hun ikke nødvendigvis lenger tror at Jens skal dukke opp i levende liv, øyner hun allikevel et slags lys i enden av den lange og mørke tunnelen hun har befunnet seg i.

Til toppen

Andre utgaver

Skumringstimen
Bokmål Heftet 2009
Skumringstimen
Bokmål Ebok 2011
Skumringstimen
Bokmål Nedlastbar lydbok 2008
Skumringstimen
Bokmål Lydbok-CD 2008

Flere bøker av Johan Theorin:

Om forfatter Johan Theorin

Johan Theorin (født 1963 i Göteborg) er journalist. Han har tilbragt alle sine sommerferier på Öland. Skumringstimen, som er hans debut som forfatter, er den første i en serie på fire romaner fra Öland. Boken ble før utgivelsen i Sverige våren 2007 solgt til syv land, blant annet Norge, Holland, Tyskland, England og USA, og er siden solgt til en rekke andre land.

Til toppen

Utdrag

En kort stund spekulerte gutten på å snu, gå tilbake over enga og klatre over muren igjen. Han hadde ikke klokke, og nøyaktige klokkeslett betydde ingenting for ham, men himmelen over hodet hans var mørkegrå nå, og luften rundt ham hadde kjølnet enda mer. Han visste at dagen begynte å gå mot slutten, og at natten snart ville komme.
      Han skulle bare gå et lite stykke til over den myke bakken. Han visste jo hvor han var; hytta der mormoren lå og sov, var bak ham, selv om han ikke lenger kunne se den. Han fortsatte framover mot den ulne veggen av tåke, som det gikk an å se, men ikke å fange. Den forflyttet seg på magisk vis et stykke bortover hele tiden, som om den lekte med ham.
      Gutten stanset. Han holdt pusten.
      Alt var stille, og ingenting rørte seg, men plutselig hadde gutten fått en følelse av at han ikke var alene.
      Hadde han hørt en lyd i tåken?
      Han snudde seg. Nå så han ikke muren eller enga lenger, han så bare gress og einerbusker bak seg. Buskene sto ubevegelige rundt ham, og han visste at de ikke var levende -- ikke levende som han selv -- men han kunne likevel ikke la være å tenke på hvor store de var. De var tause, svarte skikkelser som omringet ham og kanskje beveget seg nærmere når han ikke så.
      Han snudde seg igjen og så flere einerbusker. Einerbusker og tåke.
      Nå visste han ikke lenger i hvilken retning hytta lå, men redselen og ensomheten drev ham til å bevege seg framover. Han knyttet nevene og løftet beina og sprang bortover bakken og ville finne steinmuren og hagen bak den, men så bare gress og busker. Til slutt så han ikke engang det; verden var blitt utvisket av tårer.
      Gutten stanset, han trakk pusten, og tårene sluttet å renne. Han så flere einerbusker i tåken, men en av dem hadde to tjukke stammer, og plutselig så gutten at den rørte på seg.
      Det var et menneske.
      En mann.

Til toppen