Vekket av døden (Heftet)

Om en leges reise inn i etterlivet og den bemerkelsesverdige historien om hans åndelige forvandling

Forfatter:

Kari Kahrs (Oversetter)

Knytter sammen vitenskap og ånd i en beretning som bygger bro mellom begge verdener.

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Dying to Wake Up
Oversatt av: Kahrs, Kari
ISBN/EAN: 9788202571078
Omtale Vekket av døden

Et åndelig vekkesignal

Da narkoselegen dukket opp på postoperativ avdeling for å høre hvordan det sto til med kollegaen etter inngrepet, kunne Parti fortelle at han hadde fulgt med på hele operasjonen, at han hadde forlatt kroppen og betraktet alt ovenfra. Han gjenfortalte også en uanstendig vits som anestesilegen hadde fortalt under inngrepet. «Jeg kan umulig ha gitt deg nok bedøvelse,» sa narkoselegen. «Du ga meg rikelig,» svarte Parti og gjenga mengden medisinering han hadde fått…

Av Kari Kahrs

Parti fortalte videre at han mens han var ute av kroppen også hadde havnet i India, der han så moren og søsteren som diskuterte hva de skulle ha til middag, og at hans avdøde far hadde reddet ham på kanten av helvete. «Meget interessant,» sa legen. «Jeg kommer innom senere for å høre mer.» Parti så ham aldri igjen. Han var ikke den eneste. Da kirurgen kom på besøk, fortalte Parti også ham om reisen ut av kroppen. Han ble ikke lenge. En turnuslege stakk innom, og Parti satte ham i forlegenhet ved å stille ham spørsmål om bevissthetsbasert healing. Da Parti sa at to kristne engler og en lysskapning hadde beskrevet prinsippet for ham mens han lå på operasjonsbordet, mistet også turnuslegen lysten på videre samtaler. 

Lang og smertefull sykdomshistorie

Historien begynner med at urologen forteller Rajiv Parti etter en helseundersøkelse at han har både gode og dårlige nyheter: «Du har prostatakreft. Men den er i et tidlig stadium; den kan fjernes og du bli kurert.» Parti trengte ikke å bekymre seg for hverken inkontinens eller impotens; etter noen få uker ville han være så god som ny. Men det gikk motsatt vei. Gjentatte arrvevdannelser gjorde flere nye inngrep nødvendige, med etterfølgende nærmest ulidelige smerter. Han ble også inkontinent, og da forsøket på å utbedre det slo brutalt feil, sto han til slutt overfor sin sjuende operasjon. 

Hentet av Rafael og Mikael

Tunnelen som leder mot lyset omtales av mange som blant annet under kirurgiske inngrep har opplevd å reise ut av kroppen. Så også Rajiv Parti. I tunnelen ble han møtt av sin avdøde far, som han hele livet hadde hatt et svært anstrengt forhold til. Faren hadde vært raus med både ukvemsord og fysiske avstraffelser. Nå grep den milde og vennlige faren sønnens hånd og ledet ham innover i tunnelen og mot lyset. De beveget seg raskt fremover, trukket av en kraftfull fornemmelse av kjærlighet som strømmet ut fra stråleglansen. Så slapp faren sønnens hånd, og Parti fortsatte å bevege seg mot lyset. I det samme dukket to englelignende former opp i tunnelen. De utstrålte en kraftfull energi som gjorde dem nærmest magnetiske. Telepatisk presenterte de seg som Mikael og Rafael, erkeengler fra Bibelen. Det bør kanskje nevnes at Rajiv Parti er hindu. Englene erklærte at de var skytsenglene hans. De løftet ham og ledet ham mot en lysskapning som han kunne skimte i lyshavet foran seg. Etter hvert som lyset ble stadig mer strålende, beveget de seg stadig raskere. Parti forteller at da de kom nærmere lysskapningen, ble skytsenglene så gjennomskinnelige at de nesten forsvant.

«Det vil skje en forandring»

Nå befant Parti seg hinsides alle plager. Han følte seg trygt omsluttet av ren kjærlighet, og lysskapningen der fremme kommuniserte telepatisk at det ville gå bra med ham, og at han snart kom til å vende tilbake til sitt jordiske liv. Men det ville skje en forandring. Rajiv Parti skulle ikke lenger være anestesilege. Han skulle praktisere åndelig medisin, bevissthetsbasert healing. I stedet for å få folk til å sovne, skulle han konsentrere seg om å få folk til å våkne. Han skulle bli en helbreder av sjelen, helbrede de sykdommene han selv hadde lidd av og som han derfor kjente ut og inn. 

Fra lys til mørke

Men hvor lenge var Adam i Paradis? Plutselig ble det mørkt. Parti trodde han var på vei tilbake i kroppen, men den gang ei. Han beskriver levende hvordan han, som om han sto på et bevegelig fortau, ble ført mot kanten av en flammende avgrunn. Nesen ble fylt av røyk og en kvalmende lukt av brent kjøtt. Han sto ved kanten av det han mener var helvete. Han forsøkte å trekke seg tilbake, men klarte det ikke. Hver gang han tok et skritt bakover, var det som en usynlig kraft drev ham fremover mot det grufulle synet. 

«Du har levd et materialistisk og egoistisk liv,» sa en stemme. Det var ingen å se i nærheten, men Parti visste at det var sant. I årenes løp hadde han mistet empatien for pasientene sine. I boken er han nådeløst ærlig, og erkjenner at han betraktet pasientene som profittsentre, personer som kunne gi ham den rikdommen og prestisjen han ønsket seg i bytte mot hans legetjenester. Om han viste interesse for en pasient som et medmenneske, var det fordi vedkommende på et eller annet vis kunne berike ham med sin status, eller bidra til hans personlige rikdom.

På dette skremmende stedet dukket Partis far opp på nytt og reddet sønnen fra avgrunnen. Nå, på randen av helvete og helt åpenbart i en åndelig verden, så Parti faren i et nytt lys, og han forsto årsaken til og tilga den harde behandlingen faren hadde utsatt ham for. Han fikk også vite at fedrenes synder ikke nødvendigvis må videreføres, noe som forandret den måten Parti selv opptrådte på mot sin sønn. 

Rajiv Parti overlevde. Sykdomshistorien betrakter han i dag som et åndelig vekkelsessignal som hjalp ham til å bli et nytt og bedre medmenneske. Han kvittet seg med herskapshuset og luksusbilene, satte sluttstrek for karrieren som anestesilege, åpnet en velværeklinikk der han arbeider med bevissthetsbasert healing og snudde helt om på forholdet til familien. Til denne dag samtaler han fremdeles med engler og er opptatt av å spre deres visdom.

Til toppen

Om forfatter Rajiv Parti

Rajiv Parti er anerkjent verden over som narkoselege innenfor hjertemedisin. I mer enn et tiår før han gjennomgikk sin livsforvandlende nær døden-opplevelse, var han leder for anestesiavdelingen ved Bakersfield Heart Hospital. Dr. Partis studier innenfor komplementær- og alternativmedisin har ledet ham til å utforme en integrerende tilnærming til totalt velbefinnende. Han holder seminarer i hele USA der han demonstrerer healingmetoder for overvinnelse av ulike former for avhengighet, depresjon og kronisk smerte. www.drrajivparti.com

Paul Perry har vært medforfatter på fire suksessbøker fra New York Times' bestselgerliste: Evidence of the AfterlifeCloser to the LightTransformed by the Light og Saved by the Light. www.paulperryproductions.com

Til toppen

Utdrag

Er det over? Er operasjonen over? 

Jeg suste rett opp som om jeg befant meg i en heis, jeg var helt overbevist om det. Det var den følelsen man får i magen når man skyter i været til femtiende etasje i en skyskraper og tyngdekraften forsiktig, men stødig, trekker til seg innvollene. Eller var det egentlig slik jeg følte det? Bevisstheten min ble løftet, og i stedet for at jeg så legen som sto over meg, så jeg at taket nærmet seg. Den blanke overflaten kom langsomt nærmere.

Det var en forferdelig lukt i rommet, og da jeg rullet meg rundt og kikket ned, så jeg at den strømmet ut fra buken min der en av legene hadde utført flere snitt og nå var i ferd med å suge ut infeksjonen ved hjelp av et sugekateter. Lukten fra pusset var overveldende og motbydelig. Mens kirurgen og en sykepleier omhyggelig suget ut puss gjennom en slange og inn i sugekateteret og derfra sprøytet det ut i en skål av rustfritt stål, innsatte en annen sykepleier ansiktsmaskene deres med eukalyptusolje for å dempe den verste lukten av infeksjonen. 

Det virket som om de hadde glemt å fukte anestesilegens maske med den duftende oljen, for det så ut som om han hadde problemer med den kraftige stanken. Den illeluktende situasjonen påminnet ham tydeligvis om en grov spøk, som han fortalte mens han kjempet mot lukten. 

Jeg skal ikke gjenta spøken, men alle i operasjonssalen lo, jeg også. Fra min plass der oppe kunne jeg se det vanskelige arbeidet tilfellet mitt innebar, og i egenskap av anestesilege visste jeg at en av oppgavene innenfor mitt spesialfelt var å tilføre humor under krevende kirurgi. Jeg gjorde det til et poeng å huske spøken slik at jeg kunne benytte den i mitt eget repertoar, noe som skulle vise seg å komme til nytte senere, da jeg skulle bevise at jeg hadde vært til stede utenfor kroppen i operasjonssalen.

….

Det hadde gått mange minutter fra jeg var blitt skilt fra min egen kropp, og i etterkant kan jeg si at jeg nøt det nye perspektivet. Under meg kunne jeg se mitt eget ansikt i en tilstand av fullstendig hvile, som om ingenting skjedde med den kroppen det representerte. Er det der egentlig meg, eller er dette egentlig meg? tenkte jeg. En endotrakealtube var ført inn i munnen min for å holde luftveiene åpne, og så vidt jeg kunne se, var det eneste tegnet til liv den rytmiske bevegelsen i brystet mitt mens jeg pustet, og tallene og linjene på monitoren som viste hjerteslagene mine og blodtrykket. Jeg kjente et press i brystet og ble redd. Det føltes som om hjertet mitt hoppet over slag. Jeg ville fortelle dem hvordan jeg ville ha håndtert denne nødsituasjonen, men jeg klarte ikke å kommunisere med dem. Hvordan kan det være mulig at jeg befinner meg begge steder på én og samme tid? Er det virkelig mulig at jeg er der nede og her oppe samtidig, bevisst mens kroppen min er bevisstløs? 

Jeg strevde med dette spørsmålet, men ikke så altfor lenge. Det var ikke lenger et spørsmål, det var et faktum: Det finnes en sjel, og den kan overleve utenfor kroppen. 

Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle gjøre med denne informasjonen. I et glimt slo det meg at jeg etter hvert ville bli nødt til å snakke om det med kollegene mine, som alle, i likhet med meg selv, var utdannet til å tro at hvis det fantes en sjel, gjorde den ikke sitt nærvær kjent. Den innstillingen syntes å tilfredsstille alle på medisinstudiet, både åndelig interesserte og ikke-åndelige, fordi den klart og tydelig understreket holdningen i den medisinske utdannelsen i forhold til åndelige saker. "Å se er å tro, og det er ikke mulig å se det åndelige," som en av professorene mine hadde sagt. 

Akkurat nå var det opplagt en ironisk sannhet i det professoren hadde sagt. Å se er å tro. Og nå befant jeg meg i det åndelige legemet mitt og betraktet den fysiske kroppen min. Å fortelle kollegene mine det jeg opplevde nå, ville bli en karmisk opplevelse. Jeg hadde ignorert pasienter som fortalte meg at de hadde forlatt kroppen sin under operasjoner. Ville mine egne yrkesfeller nå ignorere meg? Eller noe som var enda verre: Ville de gjøre narr av meg bak ryggen på meg?

Plutselig var det noe som skjedde. Som vitenskapsmann var det første som slo meg at noen hadde tilført det LSD-lignende medikamentet ketamin til bedøvelsesmidlene. Men hvorfor ville anestesilegen gjøre det? I samme øyeblikk som jeg stilte meg selv dette spørsmålet, visste jeg at det ville han ikke gjøre. Det hadde ganske enkelt skjedd noe som jeg ennå ikke forsto. Det eneste jeg visste var at det hadde skjedd en ekstraordinær forandring i perspektivet mitt. Det var som om synsfeltet mitt ble mye bredere, og bevisstheten min utvidet seg langt utover det den hadde vært tidligere, som om alle sansene mine hadde evnen til å se, og at det de så, lett kunne være forskjellige scener.

Først forsøkte jeg å ignorere denne forandringen i perspektiv. Det føltes skremmende å motta så mye informasjon, og noen av de visjonene som dukket opp i utkanten av synsfeltet mitt – jeg ville si det var et sinnssyn – var ubehagelige. 

Sinnssynet mitt beveget seg mot det mest behagelige av bildene, et livaktig og enkelt bilde av mor og søsteren min som satt i en sofa i dagligstuen i barndomshjemmet mitt 1100 mil borte, i New Delhi. De var avslappet og snakket sammen, og den uuttalte kjærligheten mellom mor og datter fremkom klart og tydelig. Scenen var levende og detaljert. Søsteren min var iført jeans og en rød genser, og mor hadde på seg en grønn sari og en grønn genser. 

Åndelegemet mitt beveget seg inn i dagligstuen sammen med dem, og det åndelige øret mitt lyttet til det de sa. Mamma, sa jeg. Hun hørte meg ikke. Mamma! sa jeg igjen, og strakte meg etter henne og deretter gjennom henne. Mamma, jeg er her! Hendene mine gikk rett gjennom henne, som om hun var lagd av skyer. Eller er det jeg som er lagd av skyer? tenkte jeg.

"Hva skal vi lage til middag?" spurte søsteren min.

"Det er kaldt ute," sa mamma. "Vi burde lage varm suppe. Linsesuppe høres godt ut." 

Samtalen dem imellom fortsatte. De snakket om den forferdelige forurensingen i New Delhi, og lo av en venn av familien som nylig hadde kjøpt en dyr og rask BMW, og så viste det seg at veiene i byen var så tettpakket av biler, scootere og mennesker at han aldri fikk kjørt fortere enn dem som sneglet seg av gårde langs veien ved siden av ham. Da de gikk inn på kjøkkenet for å lage middag, snakket søsteren min med stolthet om det vellykkede vindusutstillingsfirmaet sitt. Jeg sto like inntil dem og forsøkte å kommunisere, men til ingen nytte. Selv om jeg alltid hadde hatt et nært forhold til mor, var hun ikke i stand til å fornemme åndelegemet mitt. 

Allikevel var jeg som trollbundet over det jeg så og hørte, og jeg var så konsentrert om mor og søsteren min at jeg ble skremt av den plutselige skramlingen av instrumenter i operasjonssalen. Jeg snudde hodet mot venstre, i den retningen lyden kom fra, og da kunne jeg se inn i operasjonssalen. Jeg var ikke i stand til å forstå perspektivet, og det skremte meg. Til høyre var mor og søsteren min i New Delhi, og til venstre lå kroppen mitt på et operasjonsbord i Los Angeles. 1100 mil skilte de to scenene, men allikevel befant begge seg rett foran meg. 

"Stryk litt mer av den oljen på masken min," hørte jeg kirurgen si idet han vendte hodet mot en sykepleier som påførte mer eukalyptusolje under nesen hans. "Denne fyren er en eneste røre. Han kan prise seg lykkelig over at han er her. Gi meg flere vattpensler." 

Nå var jeg ordentlig redd. Hva var det som skjedde? Fysikkens lover ble overskredet i det som skjedde. Jeg befant meg utenfor min egen kropp og svevde, en ubundet bevissthet. Nå hadde jeg evnen til å befinne meg minst tre steder samtidig. I etterkant har jeg hørt om ut av kroppen-opplevelser som kalles "bilokalisering" fordi det åndelige legemet observerer den fysiske kroppen. Men det som skjedde med meg, måtte være "trilokalisering". Jeg kunne se kroppen min som lå i narkose, og familien min som befant seg langt borte, og jeg så begge deler fra den svevende sjelen min.

Til toppen