«Livet bare er»

To måneder etter mannen døde, dukket det opp en smilende jente i notisbøkene til Åse.

For Åse Frafjord Johnson ble sorgprosessen til en kreativ prosess. Her forteller hun om notisboka hun laget etter mannens død, som nå har blitt til «Livet bare er».

Skrevet av:
Åse Frafjord Johnson

Mannen min, Ivar, døde i 2009. Det var et stort tomrom i livet mitt. Et kaos av tanker og følelser. Jeg følte meg motløs, og uendelig sliten. Det verste var allikevel alenefølelsen. Selv om jeg hadde familie og venner rundt meg. Vi hadde lagt så mange planer for fremtiden sammen. Hvordan skulle jeg gå videre – alene?

Det var nokså nøyaktig to måneder etter at han døde, at jeg plukket opp en notisbok.

Jeg erfarte at mange «filleting» fikk unødvendig stor plass. Bekymringer og kverning gjorde dagene enda verre for meg. «Sånn vil jeg ikke ha det», sa jeg til meg selv. «Du kjører deg selv enda lenger ned sånn som du holder på.»

Ivar var en sprudlende optimist og livsnyter, som så muligheter og løsninger. Jeg har lett for å se livet litt mer i grått, bekymre meg, og ville så gjerne ta med noe av det Ivar stod for videre i mitt liv.

Notisboken skulle være i Ivar sin ånd. Her skulle det stå gode ting, ting som kunne løfte meg. Hjelpe meg å se det som var bra i livet mitt. Tross alt. Tegningene, smilene, de sterke, glade fargene var ikke planlagt. De bare kom da jeg satte meg ned og begynte å skrive.