- Innsendt av Gunn, 59 år fra Kjøpmannskjær

Den forsvunnede nøkkelen

For ca. 13  år siden skulle min datter som da var 19 år og jeg vaske to nye leiligheter for et rengjøringsbyrå som jeg jobbet for. Det var mye snø fra før, nesten 1,5 meter høye brøytekanter, og det hadde kommet enda mer i løpet av natten. Jeg fikk låne bil fra byrået, og vi kjørte av sted med bilen full av utstyr. Vi startet fra Tønsberg på morgenen og regnet med at jobben kom til å ta nesten hele dagen.

 

Jeg hadde fått beskjed om  at leilighetene var helt nye og lå over hverandre i en skråning. Den ene leiligheten hadde inngang fra første etasje og den andre fra skråningen. Det var forskjellige nøkler til hver leilighet, som lå oppå en hylle i en bod på utsiden av hvert inngangsparti. Vi fant nøklene til leiligheten i første etasje og vasket den ferdig, noe som tok nærmere tre timer. Låste døren etter oss og la nøkkelen tilbake på hyllen. Vi gikk videre opp skråningen og fant nøklene til leiligheten, som besto av to stk. nøkler på en nøkkelring. Vi låste opp døren, og jeg la nøklene i lomma på jakken min. Deretter bar vi inn utstyr og gjorde jobben ferdig på noen timer. Vi var veldig fornøyd med jobben og så fram til å pakke sammen.

 

Det hadde nå blitt ettermiddag, og vi var glad for at vi var ferdige, da vi var både var trette og slitne. Vi tok den siste turen opp til leiligheten for å se at alt var i orden. Vi lukket døren bak oss, og jeg la hendene i lomma for å ta frem nøklene, men de var ikke der. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde lagt  dem i lomma, noe min datter også hadde sett. Vi lette og lette, først i leiligheten om vi kanskje hadde forlagt dem i en skuff eller et skap, men vi fant ingen nøkler. Jeg lette i jakka og vrengte lommene, men de var ikke der heller. Jeg sjekket om det var hull i fôret, men det var det ikke. Vi lette i snøen og i bilen uten hell.

 

Nå hadde det gått en time siden vi egentlig skulle ha reist. Min datter var veldig sliten og irritert og satte seg i bilen. Jeg gikk etter og sa at jeg ikke kunne si til byrået at jeg hadde mistet nøklene. Vi måtte lete mer. Jeg var redd for at de kanskje hadde falt i snøen. Jeg lette enda en gang der vi hadde gått, men uten resultat. Min datter satt fremdeles i bilen og ba meg om å sjekke håndvesken og tømme ut alt innholdet i førersetet, men der var det heller ingen nøkler. Jeg stakk hendene i lommene igjen og vrengte fôret, uten å finne noe. Vi sukket oppgitt, og nå hadde det begynt å mørkne. «Hva gjør vi?» sa jeg.

 

Jeg bestemte at vi fikk sjekke en siste gang. Min datter og jeg gikk opp til leiligheten og gikk inn igjen og sjekket alle skap og skuffer uten å finne noe. Datteren min ble stadig mer oppgitt og gikk ned skråningen foran meg, mens jeg fulgte etter og stakk hendene mine i lommene, og der lå nøklene. Det er akkurat som om de legger seg i hånden min. «Her er jo nøklene!» sier jeg høyt til min datter som snur seg brått. «Hvor fant du dem?» spurte hun. «I lomma», sa jeg. «Nei, det er ikke mulig», svarte hun. «Du har jo vrengt og kjent i lommene flere ganger!»

 

Vi ble så glade at vi ikke tenkte så mye på det akkurat da, og jeg spurte om hun kunne være så snill å gå opp og låse døren. Hun tok nøklene med glede og gikk opp for å låse. Hun kom raskt ned igjen, rar og hvit i ansiktet og sa: «Mamma, bli med opp, døra er allerede låst!» Jeg sa at det er ikke mulig, for jeg hadde ikke låst døren, og det var ikke smekklås. Jeg ble med henne opp, og der så vi begge at døren var låst. Siden hun hadde sett gjennom sprekken at døren allerede var låst, hadde hun ikke gjort noe forsøk på å låse selv. Vi gikk ned til bilen, og det var en rar, nesten litt uvirkelig stemning rundt oss. Vi opplevde det sammen – hadde lett etter nøklene i halvannen time, og plutselig var de kommet tilbake fra intet.

 

På vei hjemover var min datter veldig stille. Hun sa ikke et eneste ord før det hadde gått litt tid, og da sa hun: «Mamma, jeg tror vi ble holdt igjen. Kanskje det hadde skjedd oss noe dersom vi hadde kjørt for snart halvannen time siden.» Jeg sa meg helt enig i at det var mulig.

 

Uansett om det var min datters eller mine hjelpere eller engler, er vi overbevist om at vi ble holdt igjen av en eller annen grunn.