- Innsendt av Jan, 72 år fra Lyngdal

HUNDEN WHOOPIE

I 2002 bestemte sønnen vår med ektefelle å skaffe seg en hund. Valget falt da på en dvergschnauzer som fikk navnet Whoopie – oppkalt etter skuespillerinnen Whoopi Goldberg.  Etter en del år i Norge flyttet familien til utlandet. Hunden kunne de ikke ta med, og det resulterte i at vi overtok henne.  Dette var ikke noe problem da hun hadde vært mye hos oss tidligere, og var godt kjent med forholdene.

 

Etter mange gode år ble dessverre Whoopie syk, og dyrlegen mente at det ikke var noe som kunne gjøres. Det hjalp ikke med medisiner, og hun sovnet inn med et stille sukk der hun alltid elsket å sove om natten – i vår seng. Det var virkelig som å miste et familiemedlem, og vi ble veldig triste og sorgtunge. Dette var i desember 2013. Etter et par timer ble hun lagt på et annet soverom. Det var veldig vanskelig å forsone oss med at det hele var over, at Whoopie var borte for alltid. Eller var hun det? Ut fra det som har skjedd i ettertid, kan en jo spørre seg selv.

 

Whoopie døde om kvelden, og allerede samme natt hørte jeg fra det andre soverommet at noen hoppet på gulvet fra senga og taslet omkring. Var hun likevel i live? Et håp steg. Dette måtte sjekkes, men da jeg åpnet døren, lå hun fortsatt på senga der vi hadde lagt henne, og det var helt stille. Vel, vel, jeg hadde vel hørt feil, da. I løpet av natta skjedde det et par ganger til, men med like negativt resultat når jeg tittet inn på rommet. Hun lå så fredfullt der – akkurat som hun bare sov. I tiden som fulgte, gjentok det seg mange ganger.  Spesielt var det meg som hørte henne, men når døren ble åpnet, var det stille.  Da hun levde, pleide hun ofte å stå på verandaen og bjeffe på katten til naboen. Etter at hun døde, har vi hørt det samme en lang rekke ganger, men når verandadøra ble åpnet, var det ingenting å høre. Til å begynne med trodde vi det kunne være andre hunder, men det var det ikke.

 

En kveld kommer vi hjem fra noen venner. Når vi låser oss inn, hører vi helt tydelig pipelyder innenfra, og det nøyaktig slik Whoopie pleide å ønske oss velkommen, eller skjenne på oss hvis vi hadde vært borte lengre tid enn det hun syntes var akseptabelt. Ventet nesten å se henne når vi kom inn, men nei, vi så ikke noe. I ettertid har vi hørt disse pipelydene en rekke ganger. Det føltes som hun ventet på oss.

 

En kveld jeg er alene hjemme skjer det noe helt utrolig. Jeg sitter på kjøkkenet og har utsikt til gangen. Ute snør det, og kona har for kort tid siden tatt en tur til en nabo. Hører med ett at ytterdøren liksom blir åpnet, og siden døren inn til gangen. Kan imidlertid ikke se at gangdøren faktisk blir åpnet, det bare høres slik ut. Hva skjer, og hvem er det som kommer?  Ingen har da ringt på. Kanskje er det kona fordi naboen ikke var hjemme, men hun kan da heller ikke komme gjennom en lukket dør. Det som nå kommer til syne i gangen, kan jeg bare ikke tro. Det er Whoopie slik hun så ut da hun levde. Ristet på seg for å få snøen bort før hun løp inn i stua. Synet varte nok under 5 sekunder. Da jeg så etter, var det ingen der – helt stille og rolig. Satte meg ned helt utslått. Hva betydde nå dette? 

 

Da Whoopie levde, ville hun alltid være med kona når hun gikk til denne naboen, og var ofte med. Etter kort tid syntes hun imidlertid at besøket hadde vart lenge nok for hennes del, og ville hjem igjen. Ble da fulgt tilbake. Ikke vet jeg hvor hun kom ifra når jeg fikk dette korte synet av henne, men det virket ikke som hun hadde behov for ledsager eller annen hjelp. Dører som var lukket, var heller ingen hindring, men hvor ble det av henne?

 

Både jeg og kona har følelsen av at Whoopie er her, og det på forskjellige måter, og i forskjellige situasjoner. Bare det ville bli en historie for seg.

 

I tillegg til ovennevnte har jeg også hatt to andre syn av hunden. En gang i stua da jeg følte at jeg nesten snublet over henne, og en gang på hennes faste liggested utenfor kontoret mitt. Så henne neppe mer enn 3–4 sekunder før hun forsvant som i en tåke.

 

En tid etter dette hadde vi besøk av et klarsynt medium og healer. Til vår store overraskelse fortalte vedkommende at like før hun kom til oss fikk hun plutselig en mindre svart hund inn i bilen. Følte at en veske som lå på setet ved siden av måtte flyttes slik at hunden kunne sitte der. Etter beskrivelsen var vi aldri i tvil – det var Whoopie det var snakk om, og den klarsynte visste ingenting fra før om at hunden var død. Hvor kom egentlig Whoopie fra? Ikke vet vi, men hun ville tydelig ha seg en biltur, noe hun var veldig glad i da hun levde.

 

Noen dager senere var kona og jeg en tur hos den klarsynte. Det første vi får opplysninger om er at i dag har vi hunden med oss. Vel, verken jeg eller kona så noe som helst til Whoopie. For våre øyne var hun skjult. En gang senere var kona alene der, men da fikk hun orientering om at i dag var ikke hunden med – nå var den hjemme.

 

Fortellingen her utgjør bare en liten del av det vi har opplevd etter at Whoopie døde. Det skjer stadig noe, og hvor lenge det vil vare vet vel ingen. Uansett så burde vel dette få oss til å tenke på om vi blir borte for alltid når vi dør, eller om vi bare går over i en annen dimensjon hvor vi fortsatt kan utfolde oss, men nå på en annen måte.