Innsendt av Ivar, 53 år, Oslo

Gul sand, kastanjer og en pakke røyk

At jeg har levd før, er ikke noe jeg tror – det er noe jeg vet. Dette høres unektelig skråsikkert ut, men  jeg mener å ha fått bevis for minner fra et tidligere liv.

Det begynte med en merkelig drøm som ikke lignet noe annet jeg har drømt verken før eller senere. I drømmen var jeg – 1,85 høy, lys nordmann i førtiårene – en kortvokst, mørk, velkledd ung mann som sto i trengselen på plattformen av en sporvogn og gjorde seg klar til å gå av. Trikken hadde stanset på et torg, rundt meg var det vedvarende bråk – bystøy, men uten lyden av biler. Jeg var nervøs, jeg skulle møte en mektig person i et bestemt hus på dette torget, et møte som ville være avgjørende for fremtiden min.

Dette situasjonsbildet var hele drømmen. Alt var helt konkret og realistisk, uten de absurditetene og forflytningene som drømmer vanligvis er preget av, men med elementer som jeg ikke hadde forutsetning for å skape i fantasien med den erfaringsbakgrunnen jeg hadde. Dette måtte jeg til bunns i.

 

Ifølge konas pendulering skulle det dreie seg om en by i Litauen som begynte på K, og en person av russisk avstamning. Nettsøk viste at det ved århundreskiftet (altså før biler begynte å prege bybildet) foruten Vilnius kun var to byer i dagens Litauen som hadde sporvogn – Klaipeda og Kaunas. Rart jeg fikk gåsehud?

Ved hjelp av en liten håndbok i meditasjoner over tidligere liv kjøpt på alternativmessen, opplevde jeg så et landskap ved en elvebredd av mørkegul sand, et merkelig, kvadratisk murhus med høy grunnmur, og en sti som slynget seg bort fra dette stedet, gjennom en grind, over en liten bekk og inn i en liten landsby med trehus.

Fram med penduleringsverktøyet igjen. Stedet skulle befinne seg i Latvia og begynne på Z. Her var det mer som å lete etter nåla i høystakken, men på kartet fant jeg bare én landsby på Z med passende beliggenhet ved elv, nær Daugavpils i den sørøstre delen av landet. Den delen med størst russisk befolkningsandel fra gammelt av, skulle det vise seg. Gåsehud igjen.

 

Ikke lang tid etter befant jeg meg i Riga i en helt annen sammenheng, fikk en dag fri og satte meg på bussen til Daugavpils. Derfra klarte jeg å komme meg på en buss videre østover. Det var rundt null grader og snø, og Židini viste seg å være et knøttlite og nærmest utdødd sted. At det som var igjen av bebyggelse var samme type små, lave, avlange trehus som jeg hadde «sett» i meditasjonen, beviste strengt tatt ingenting, men da jeg fant igjen stien som gikk ut av landsbyen og ned mot elva, begynte tårene å strømme på meg.

 

Grinda var vekk, men der var den lille broen over bekken. Idet jeg nærmet meg elva, ble jeg i villrede: Stien opphørte, det var mer igjengrodd enn jeg hadde sett det, men nede ved vannet var det en kvadratisk formasjon som kanskje kunne ha vært en hustuft. Uten å tenke over hva jeg gjorde skrapte jeg med foten i det tynne snølaget på elvebredden – det som kom til syne, var mørkegul sand.

Før jeg dro fra Latvia, var jeg innom et historisk museum i Riga, nærmest for å slå i hjel tid, men flyktet ut igjen i panikk. I en avdeling om annen verdenskrig hadde jeg brått følt et voldsomt ubehag ved synet av navnet Kowno, som jeg skjønte måtte være det tyske navnet på Kaunas, sammen med betegnelsen «judenrein» («jødefri»).

 

Kaunas, altså. Men hadde «jeg» vært jøde, ikke russer likevel? Og hva var eventuelt forbindelsen mellom Židini og Kaunas? Det var på tide med regresjon.

 

Regresjonen skulle vise seg å handle mer om relasjoner enn om stedsnavn, nasjonaliteter og årstall. Det handlet om å svikte kjærlighet og troskapsløfter på grunn av ambisjoner, om å bruke andre mennesker for å nå sine mål. Ikke av hjerteløs ondskap, men av ungdommelig pågangsmot og virketrang. Jeg opplevde oppbrudd fra ungdomskjæresten hjemme på landsbygda – ut og søke lykken. En scene med hardt arbeid på noe som kan ha vært et tegl- eller sementverk, deretter forflytning til en større by og et forsøk på å kurtisere sjefens datter for å skaffe meg fordeler. Vi gikk søndagstur i en park med store trær som lå over bysentrum. Vi spiste ristede kastanjer, hørte på lirekasse og så på dukketeater. Så over til en voldsom dødsscene der jeg vred meg i kramper på terapibenken og opplevde å bli revet i stykker av noen eller noe – om det var en rullende tanks eller en rasende menneskemengde var umulig å si.

 

Turen til Kaunas var siste biten i puslespillet. Parken over byen fant jeg igjen, og på byarkivet kunne de bekrefte at underholdning slik som lirekasse og dukketeater hadde vært vanlig der før i tiden. Et pussig poeng: Bortsett fra sporadisk festrøyking i ungdomsårene er jeg definitivt ingen røyker, men etter noen timer i Kaunas fikk jeg uimotståelig lyst på røyk! Så jeg kjøpte røyk og holdt det gående under hele oppholdet, men så snart jeg var tilbake i Vilnius var dette plutselig helt uaktuelt igjen. En lasaron fikk resten av røykpakka.

Jeg tenker at jenta jeg delte kastanjene med (hun hadde mørkt, krøllete hår og en føflekk på det ene kinnet) var datteren til den mektige mannen jeg hadde vært på vei for å besøke i drømmen. At de kan ha vært jøder. At jeg fikk svi for mine forbindelser med denne familien da jødeutryddelsene begynte. Idet jeg skriver dette, gråter jeg. Avstanden fra Daugavpils og ned til Kaunas er ikke lang, og før første verdenskrig hørte området til samme land, Det russiske riket.

 

Siden har denne virkeligheten lukket seg for meg igjen. Ingen flere drømmer eller intuitive fornemmelser. Jeg er privilegert som har fått vite det jeg trengte å vite. Jeg har levd før.