Innsendt av Hege, 53 år, Ramnes i Vestfold

Den gamle kvinnen ved urtehagen

Helt fra jeg var liten har jeg hatt ’følge’ av et bilde av en eldre vakker kvinne kledt i langt skjørt, grått hår satt opp i en løs topp og en kurv full av urter på armen. Jeg har kalt henne urtekvinnen, og i min fantasi har hun vært en slags drømmebestemor. Hun har vandret på en stor, frodig blomstereng og plukket urter som hun har brukt i mat og til medisin. Landsbyens innbyggere kom til henne for hjelp og helbredelse.

 

Jeg har lurt på hvem hun er, er hun meg fra et tidligere liv, eller er hun en følgesvenn-beskytter?

 

Jeg har vokst opp med en følelse av klaustrofobi som jeg har følt til tider har begrenset meg, i hvert fall gjort enkelte ting mer ubehagelig og utfordrende enn jeg har trivdes med. For en 5–6 år siden forsøkte jeg regresjonsterapi for å se om det kunne bidra i denne sammenhengen.

 

I terapistunden møtte jeg igjen denne vakre eldre kvinnen. Men denne gangen gikk historien lenger enn noen gang tidligere. Jeg så kvinnen ute på blomsterengen med kurven sin. Plutselig var hun ikke alene lenger. Hun ble omringet av flere menn kledt i brune, litt slitte, løstsittende klær. I hendene hadde de tau av grov hamp, og noe kølleliknende utstyr. Kvinnen ble arrestert – fanget  av et slags politi/soldater. Hun ble arrestert og beskyldt for hekseri. Kvinnen ble brutalt torturert til døde ved strangulering og strekking av kroppen. Den ene bøddelens ansikt var helt tydelig for meg.

 

En viktig del av regresjonsterapien var å tilgi bøddelen og hendelsen. I denne prosessen forsvant ansiktet hans for meg. Var som om det bleknet og ble visket ut.Klaustrofobien min har vært mye mildere siden denne hendelsen, og urtekvinnen har dukket sjeldnere opp i min bevissthet.

 

I vinter så jeg en annonse for en reise til Kroatia og øya Hvar. Jeg har mange ganger hatt lyst og sågar vært på vei dit, men det har aldri blitt noe av. Jeg meldte meg raskt på turen. Det var som om noe utenfor meg tok styringen i beslutningen denne gangen. Jeg skulle dit. I løpet av vinteren og våren kom urtekvinnen og ”bilder” fra hennes liv igjen tilbake til meg i stadig større grad. Etter ankomst til Kroatia ble ’bildene’ og ”møtene” hyppigere. Til tider føltes det som om jeg var i to dimensjoner – to verdener og tidsepoker.

 

En av dagene reiste vi på oppdagelsestur til blant annet Starigrad plain (Starogradsko polje). Starigrad Plain er et vakkert landområde ivaretatt slik det opprinnelig  var da det ble kolonialisert av grekerne i 4. århundre f.Kr. Her finnes blant annet gamle geometrisk perfekte steinhytter. Intakte etter 2400 år. Jeg hadde fortalt en venninne som også var med på reisen, historien om urtekvinnen som har fulgt meg livet igjennom og at hun kom til meg veldig ofte etter ankomsten til Kroatia og øya Hvar.

 

Steinhusene var meget vakre og hadde utrolig sterke energier. Lyset inne i dem var kraftig rødt og utrolig vakkert og spesielt. Min venninne tok et bilde av meg, og idet hun ser inn i kameraet, sier hun: «Nå ser jeg den gamle kvinnen i skyggen din!»
Idet ordene blir sagt, går det som et lyn igjennom meg – et lyn formet som en V – splitter meg. Helt klart og tydelig ser jeg blomsterengen, husene og området slik jeg har sett deler av det så mange ganger før. Bildet av fortid blir splintret inn i bildet av nåtid. Jeg er der og jeg er her. Jeg ser landskapet og bygningene slik det var, jeg hører lydene fra dyra, menneskene som jobber og snakker, fuglene som kvitrer og humlene som surrer. Det er som om jeg har sett begynnelsen og deler av en film, nå ser jeg hele filmen!

 

Blomsterengen der den eldre kvinnen fra barndommen vandret med urtekurven sin på armen, er rett foran meg. Jeg ser soldatene som arresterer henne, og jeg føler at jeg blir kvalt. Det er som om noen griper meg rundt halsen, og jeg får vansker med å puste. Jeg blir helt rød på halsen og har merker etter grep – rep ifølge min venninne.
Jeg blir ikke redd, jeg blir sterkt berørt over møtet og oppdagelsen. Det er noe utrolig kraftfullt og vakkert over det hele. Magisk. Som om en brikke i min livshistorie faller på plass.

 

Hver gang jeg setter ord på hendelsen, kjenner jeg på den samme følelsen av kvelning, og jeg får røde merker på halsen. Men jeg blir aldri redd, mer fascinert og glad! Følelsen av klaustrofobi er minimalisert, og frykt får liten plass i livet mitt.

 

Hvorfor kommer denne historien til meg, og hvordan kan jeg bruke den og lære av den i dag, i 2016?

 

Det er det som er spennende!