Magiske bånd (Heftet)

Historier som beviser av kjæledyrene er våre emosjonelle læremestere

Forfatter:

Ole Gorseth Augestad (Oversetter)

Om dyrenes sjette sans og medfølende evne, om bånd mellom dyr, telepati og samtaler med dyr, om healing og beskjeder fra den andre siden, og om reinkarnasjon og sjelevenner med mer!

Hovedbok Avbestill Avbestillingsfrist 10.09.
Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 224
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Animal Magic
Oversatt av: Augestad, Ole Gorseth
ISBN/EAN: 9788202592752
Omtale Magiske bånd

En hjelpende labb

«Verden blir ofte enda mer fantastisk og enda vakrere for dem av oss som elsker dyr. Jeg tror at den dypere bevisstheten til dyrene våre bærer en magi i seg som vi kan lære så mye mer om. Det finnes langt mer i og rundt de fantastiske kjæledyrene våre enn vi så langt har oppdaget.»

Nå for tiden søker vi på nettet hvis vi vil finne ut noe, men ingenting er som å være til stede og observere hvordan naturen utfolder seg. Gordon lærte seg tidlig at hvis han holdt hodet lavt og ikke «konfronterte» dyrene, ville de ikke bli redde for ham, og da kunne han studere dem lenge og på nært hold. Nesten mot sin vilje ble han hundeeier, men i likhet med lærdommen i mange av de historiene han gjengir i denne boken, var det en høyere mening med det.

Hjelp fra den andre siden
Gordon forteller at han var ute og gikk tur en kjølig dag, kort tid etter at hans kjære springer spaniel Meg var død. Han tro feil og falt på bakken, men reiste seg og fortsatte. Det ble kaldere og han stakk hendene i lommen. Da oppdaget han at nøkkelknippet med åpneren til inngangsporten var borte. Det måtte ha falt ut da han selv falt. Han gikk tilbake, men knippet var ikke å se. Dette var en tursti som få brukte, og han ville derfor komme tilbake neste dag og lete videre. Heldigvis hadde han en ekstra portåpner, men tapet var likevel ergerlig. Han kom tilbake både neste dag og dagene etter, men fant til sin forbauselse ingen ting. 

En måned senere, på tur med en venn, spøkte han med at de fikk spørre Meg om hjelp. Turen gikk nær området der de hadde strødd Megs aske. Og – der hang nøkkelknippet på et høyt sivstrå! De to befant seg ikke på noen måte i nærheten av stedet hvor Gordon hadde falt – derimot omtrent 400 meter lenger opp i den ujevne åssiden! Han hadde ingen anelse om hvordan nøklene kunne ha havnet der. Hvis et menneske hadde funnet dem, kunne hun eller han nok ha hengt dem igjen på en gjerdestolpe, men ikke på et sivstrå! I tillegg var det åpenbart at ingen andre hadde kommet denne veien, ettersom det ikke fantes noen sti utover det smale sporet som deres egne føtter hadde laget i sivet. Det fantes bare én forklaring … 

Hunder som vet når eieren kommer hjem
Eller rettere: Som vet når eieren tenker på å dra hjem. Et hverdagstalent som mange kjæledyr alene hjemme har til felles, er evnen til å vite når eieren setter kursen hjemover. En skeptiker vil kanskje mene at dyret bare gleder seg til å få mat, men Gordon mener at det finnes mer der enn bare kjærligheten til matskålen. Han har mange utrolige historier å dele om dette, og han viser også til forskeren Rupert Sheldrake som har skrevet populære bøker om telepatisk kontakt mellom dyr og mennesker. Sheldrake er svært sikker på at kontakten er basert på faktiske eteriske forbindelsesbånd mellom mennesker og dyr, noe Gordon fullt ut støtter. Som medium tar Gordon det hele et skritt videre; han mener at disse båndene av kjærlighet og hengivenhet er de samme som dem som skaper forbindelsen mellom oss her og personer og dyr som har gått over. 

Selv opplevde Gordon at noe var galt med valpen hans, Charlie, hjemme i England da han var på ferie i Italia. Han hadde akkurat lagt hodet på puten en sen kveld da han plutselig høyt og tydelig hørte klynking og piping. Gjentatte ganger. Han satte seg brått opp i sengen, dette hørtes bestemt ut som Charlie. Han ringte hjem til Jim som forbauset svarte at joda, Charlie var litt puslete, han hadde antakelig fått i seg noe han ikke tålte så godt. Gordon ba Jim umiddelbart ta med Charlie til veterinæren, men Jim ville se an situasjonen til neste dag. Gordon våknet med uutholdelige magesmerter som ikke hadde noe med gårsdagens middag å gjøre. Han ringte hjem på nytt og fikk overtalt Jim til å komme seg til dyrlegen med Charlie. Der viste det seg at Charlie hadde spist noe som ikke var bra – han hadde svelget to steiner. Røntgenbildene viste to små «bomber» i magen hans. Den skarpeste hadde skåret seg gjennom skinnet på magesekken slik at magesyre sivet ut. Veterinæren kjørte ham direkte inn på operasjonsstuen. Senere fortalte han at Charlie ville ha dødd i store smerter i løpet av kort tid hvis han ikke hadde blitt operert der og da. 

Dyrenes sjette sans
Forskere er gjerne skeptiske til åndelig anliggender. Men mange begynner å innse at virkeligheten rommer mer enn vi kan se og høre, og at en forståelse av det kan hjelpe oss i vår utvikling. I Kina, forteller Gordon, holder man slanger i fangenskap for å se om de «røper» seismisk aktivitet før en eventuell katastrofe inntreffer. Etter jordskjelvet i 2008 i den kinesiske provinsen Sichuan påpekte kinesiske bloggere at naturen hadde gitt mange tegn i forkant: Hundrevis av padder invaderte en by, en million sommerfugler lettet samtidig og tamme dyr viste forstyrret oppførsel.

I den medisinske verden er det mulig at hunder kan spille en rolle i kampen mot kreft. En engelsk studie har vist at hunder kan finne ut hvilke pasienter som har blærekreft ved å snuse på urinprøvene deres. Det finnes mange registrerte historier om dyr som har «bekymret seg» over en føflekk eller et stykke hud hos sin eier og slikket området vedvarende, hvorpå det har vist seg å være kreft. Man tror at hunder er i stand til å lukte ørsmå endringer i kroppens kjemiske sammensetning, og at de også kan føle forskjeller i de elektriske strømmene i hjernen til for eksempel en epileptiker. «Det er ikke akkurat en sjette sans som hjelper hundene med å plukke opp disse signalene,» sier Gordon, «men snarere deres evne til å stå i bedre kontakt enn det vi tobente greier, med de fem ‘normale’ sansene vi deler med dem – syn, lukt, hørsel, følelse og smak.» Å være vár vår egen sjette sans og hva den forteller oss, er noe vi kan lære av dyrene. 

Medfølende dyr
Gordon beretter om elefanten som ikke ville gjøre jobben sin før kattungen på bakken var løftet unna, og om hans egen Meg som stilte opp som lommetørkle for en av klientene hans da tårene rant etter en lesning. Er du selv terapeut, skal du kanskje vurdere å la kjæledyret ditt få være med deg «på jobb», såfremt klientene ikke protesterer. «Mange medier jeg kjenner har kjæledyr som synes å være glade for å delta i arbeidet deres,» sier Gordon. «Hunder og katter kan være flotte terapeuter, selv om de ikke har noen attester å vise for seg. Jeg jager ikke hundene mine ut av rommet når noen kommer for å få en lesing med mindre de virkelig ikke har sans for dyr eller er allergiske.» 

«Omsorg er til stede i alle former for liv,» sier Gordon. Dyr ser smerten og sorgen hos andre dyr når de er skadet eller syke, eller når de går over til åndeverdenen. Og som mange mennesker kan de fortsatt føle sine kjæres nærvær etter døden. Men til forskjell fra mange av oss gjenkjenner dyr dette for det det er, og reagerer i henhold til det, og så går de videre i livene sine. Gjenkjennelse, reaksjon og aksept er alle nøkkelfaktorer for å komme over sorg. Han kan berette de utroligste historier om firbente som trøster tobente, og hverandre. Vi får også en gripende historie om hesten Boyzie som viste seg som en svært høyt utviklet skapning ved å utvise to av de høyeste åndelige dydene, nemlig klokskap og medfølelse. Ikke mange mennesker kan skilte med det. 

Er kjæledyret ditt tilfeldigvis ditt?
«Nei,» sier Gordon, «det er svært ofte en høyere mening med at det ble dere to i de tilfellene der dyret velger deg.» Det er etablert en forbindelse på bevissthetsnivå mellom dere som begynte før dere møttes. Dere har inngått en kontrakt, og dere skal på en reise sammen som vil utgjøre en stor del av livet ditt, med en læringskurve for begge. Disse spesielle kjæledyrene havner i dramaer, sykdom eller ulykker, eller de kan åpne nye dører for oss og endre livene våre. De inspirerer oss til å elske dem, se deres eksempel og forstå hva for et spesielt vesen vi har blitt knyttet til en kort stund her på planeten. 

Reinkarnasjon og sjelegrupper
Alt liv har bevissthet, og alt liv skal gjennom en reise, fra starten på den siste inkarnasjonen til den såkalte døden. Vi må alle lære av våre erfaringer og vokse åndelig på grunnlag av dem. Hvis våre elskede kjæledyr har en følelsesmessig erfaring, vil de forhåpentligvis kunne lære av den. Hvis de opplever en kjærlighetsfull forbindelse med et menneske, vil de i likhet med mennesker danne bånd som vil knytte dem sammen gjennom dette livet, og videre. Her kommer sjelegrupper inn. Millioner av mennesker rundt om i verden tror at vi lever mange liv knyttet til de bestemte sjelene som vi har knyttet bånd til og reiser gjennom livet med, og at våre stier krysser hverandre gang etter gang. Det spiller da ingen rolle hvilken fysisk form disse sjelene antar fra det ene livet til det andre – en munk, en gjeterhund eller en dressurhest.

Sjelegrupper har sin egen hensikt, noe som gjør dem større enn individene som utgjør dem. Deres endelige hensikt er at medlemmene skal gi hverandre følelsesmessig lærdom, slik at hele gruppen foredles og tas til et høyere åndelig nivå. Om lærdommen kommer fra et menneske eller et dyr, betyr ikke noe. Dyr som Gordons Charlie kommer gjerne inn i livene våre på uventet vis og vil påvirke oss sterkt fordi de er i vår sjelegruppe og lærer oss en større sannhet. Like viktig er det å vite at vi foredler dyrets sjel ved å behandle det kjærlig og med respekt.

«Uansett hvem vi føler kjærlighet til i dette livet, mennesker eller dyr,» sier Gordon, «det faktum at vi elsker et annet vesen, vil utvide opplevelsen av hvem vi er og gi oss et høyere perspektiv.»

Til toppen

Kjære medlem

Velger våre kjæledyr oss? Ja, sier mediet Gordon Smith. Da gjør de vel det av en bestemt grunn, tenker du nok. Og du har rett. Dyrene er, i likhet med mange mennesker du møter, del av din sjelegruppe. Alle i gruppen har inngått en kontrakt om å hjelpe hverandre til å heve sin frekvens slik at gruppen når et høyere åndelig nivå. Kjærlighet, respekt og medfølelse er, ikke uventet, nøkkelen til høyere trinn. Du hjelper med andre ord din egen åndelige utvikling når du behandler dyr kjærlighetsfullt. Tilliten du oppnår, åpner i sin tur ditt hjerte enda mer.

Jeg opplevde at min to år gamle hund som valp valgte meg da jeg besøkte oppdretter. Han var den eneste i kullet som tuslet over gulvet, reiste seg opp på to ben og la forlabbene på låret mitt. Senere spurte jeg et medium under en kanalisering om det var en tidligere forbindelse mellom oss to. Joda. Han var min strenge vokter i et liv der jeg satt i fengsel. I dette livet er jeg hans kjærlighetsfulle «vokter». Jeg har en fornemmelse av at vårt forhold handler om tilgivelse og således utligning av karma … Det er alltid berikende å lese om dype, meningsbærende forhold mellom dyr og mennesker –akkurat slike historier med kloke mediale betraktninger som Magiske bånd er full av!

Nina Normann Ferguson, redaksjonssjef

Flere bøker av Gordon Smith:

Om forfatter Gordon Smith

Gordon Smith har formidlet budskap fra åndeverdenen i en årrekke. Han reiser verden rundt og demonstrerer sine evner, og gir healing og trøst til tusener av mennesker. Det forbløffende presise klarsynte mediet fra Skottland er svært ettertraktet og har tiltrukket seg oppmerksomhet fra forskere, journalister og filmfolk. Han har skrevet en rekke bøker, og på norsk foreligger Den utrolige sannheten, Gjennom mine øyne, Hvorfor vonde ting skjer og Lær å bli et medium.

www.gordonsmithmedium.com

Til toppen

Utdrag

Magiske bånd

En kveld, nærmere bestemt den 8. desember 1995, satt vi i utviklingssirkelen i den spiritualistiske kirken. En gruppe av oss pleide å samles for å meditere og forsøke å rense sinnet for å åpne oss mot det åndelige. Min venninne Dronma, en tibetansk buddhist som jobber som klarsynt, hadde sluttet seg til oss og satt og tegnet noen av åndene som kontaktet oss denne kvelden. Da vi var ferdig med meditasjonen og satt og snakket om hva vi hadde opplevd, viste Dronma oss blyanttegningene sine. Vanligvis laget hun syv eller åtte i løpet av en sesjon, og det var ofte tydelig at de viste en slektning eller venn som hadde gått over. Noen ganger kunne ingen dra kjensel på fjesene, og når det skjedde, pleide Dronma å datere og signere tegningene i fall betydningen skulle bli klar på et senere tidspunkt. Trolig var de spådommer som ville gi mening etter hvert. Den kvelden snudde hun en side og viste en tegning av en springer spaniel-valp som satt foran en dør.

«Jeg vet overhodet ikke hvorfor jeg tegnet dette,» sa hun. «Jeg tror ikke det er en hundesjel. Se bak den. Det der er din inngangsdør, Gordon.»

Jeg var forbauset, men hun hadde rett – det så ut som min inngangsdør. Vi beundret tegningen, som var svært detaljert; valpen hadde hvitt bryst med masse spetter og en krokete, hvit linje nedover snuten.

«Dette burde du huske på,» sa Dronma. «Det er bare en blyanttegning, men halsbåndet hans er blått, og den lille plastbrikken som henger på det, er rød.» Så daterte hun tegningen.

Jeg tenkte ikke noe mer over det, for vi var ikke på utkikk etter noen ny hund. Ikke hadde Jim og jeg nok plass, og vi var begge i full jobb. Det siste vi trengte, var en robust springer spaniel-valp som hadde behov for et par daglige løpeturer rundt parken. Blyanttegningen ble lagt tilbake i Dronmas skisseblokk, og vi forlot stedet til fordel for te og smørbrød.

Ni måneder senere fikk jeg en telefon fra en klarsynt ved navn June Oakley, en annen venninne av meg. Vi kontaktet hverandre jevnlig for å utveksle historier og bli gjensidig oppdatert på alt som hadde skjedd. Noen minutter inn i samtalen avbrøt hun plutselig tankerekken sin og sa: «Du kommer til å bli tilbudt en ny valp. Han har lange ører og et nydelig fjes og er bare så søt. Når du ser ham, kommer du til å falle pladask. Vennene mine i åndeverdenen forteller meg at du bare må ta imot denne lille hunden. Du kan ikke avslå ham, for han trenger et hjem. Han har blitt mishandlet og trenger deg.» Hun sa at Albert Best, det fantastiske mediet fra Glasgow som hadde vært en slags mentor for meg, fortalte henne at jeg burde ha denne hunden.

Til tross for dette tok jeg henne ikke altfor seriøst. «Javel, men de må nok finne et annet hjem til den, for det er helt uaktuelt for meg med en hund akkurat nå, uansett hva Albert måtte si.» Jeg så ingen forbindelse til hunden på Dronmas tegning.

June presset meg ikke, hun bare sa: «Vel, det var i alle fall det han sa», og vi lot det bli med det.

En uke gikk, og jeg holdt et innlegg på et spiritualistseminar. Da jeg var ferdig, kom en eldre kvinne bort til meg og spurte om jeg kjente noen som som kunne tenke seg å ta inn en hund. Hun var ganske oppskjørtet da hun fortalte: «Han kommer til å måtte dra tilbake til hundehjemmet hvis ingen vil ha ham. Naboene mine ovenpå har ham, og de er ute på jobb hele dagen, så de stenger ham bare inne i et kott. Det ligger direkte inn mot et tilsvarende kott i min leilighet, så jeg kan høre hvordan han uler i vei der inne. Jeg holder det ikke ut, så jeg har sagt at jeg kan se litt etter ham. Men han er bare livredd når han kommer bort, bare raser rundt og gjør fra seg over hele gulvet. Jeg er rett og slett for gammel til å takle det, men jeg klarer ikke tanken på at den stakkars søte fyren skal måtte dra tilbake til hundehjemmet igjen. Dette er den tredje gangen han er omplassert, og jeg er sikker på at de avliver ham hvis han må tilbake. Han er ikke engang ett år, og han har jammen fått mer enn hva som er rettferdig.

Jeg sa forsiktig at det ganske enkelt ikke var mulig, mens jeg tenkte på den lille kjellerleiligheten vår og det faktum at vi begge var på jobb i frisørsalongen hele dagen. Hun så helt knust ut.

Da hun snudde seg for å gå, kom jeg på samtalen med June og ropte etter henne: «Vent litt, snakker vi om en springer spaniel?»

Hun så forbauset ut: «Ja, det gjør vi.»

«Kan jeg få komme og møte ham? Hvis han er sympatisk, kan jeg muligens ta ham med meg hjem, men vi har ikke egenlig tid til å ta vare på en problemhund. Gi meg telefonnummeret ditt, så skal jeg ta en prat med Jim.»

Jeg gikk ned til leiligheten og fant Jim. «Husker du den beskjeden June ga meg om en hund? Jeg har akkurat blitt spurt om vi vil gi en springer spaniel et nytt hjem, og jeg tror kanskje vi burde dra og møte ham. Han er nok en liten problemhund, men det var også det Albert fortalte June.»

Jim var ikke veldig entusiastisk. Han hadde hatt en springer spaneil da han var liten og visste hvor mye arbeid de kunne innebære, men han sa at vi godt kunne dra og møte valpen. Jeg ringte damen senere samme kveld og avtalte at vi skulle komme og besøke henne neste mandag.

Da vi kom til leiligheten, var hunden der. Ikke akkurat en valp, men fortsatt ganske ung, med lange, brune ører, hvitt bryst med flekker, blått halsbånd der det hang en rød plastbrikke, og en lang hale som logret frenetisk. Vi satte oss ned for å ta en kopp te og se litt nærmere på ham, og han hoppet opp i sofaen og snek seg opp i fanget til Jim. Så klatret han opp og krøllet seg sammen rundt halsen hans, mens han lå over skuldrene hans som en pelskrage. Han var et stor hund til å ligge sånn, men på en eller annen måte visste han at han måtte vinne Jim, og klynget seg til ham som en valp.

Etter det falt Jim for ham, og jeg var også solgt, og det var det.

Til toppen