Er himmelen her? (Heftet)

om å frigjøre seg fra tillærte trossystemer og gjenvinne livsgleden

Forfatter:

Når vi evner å se bortenfor våre begrensende oppfatninger om liv og død, himmel og helvete, vil vi erfare at vi kan skape vår egen himmel på jorden! Noen må få en vekker før de forstår det.

Anita Moorjanis vekker het døden.

Hovedbok Avbestill Avbestillingsfrist 14.03.
Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 240
Forlag: Cappelen Damm AS
Språk: Bokmål
Originaltittel: What if this is heaven?
Oversatt av: Kahrs, Kari
ISBN/EAN: 9788202524036
Kategori: Selvutvikling
Omtale Er himmelen her?

Du trenger ikke å dø for å komme til himmelen

I sin første bok, Døden ga meg livet, ga Anita Moorjani oss mye å tenke over. I hennes nye bok, Er himmelen her?, får vi mer: «Det er mulig å finne sin himmel her i vårt jordiske liv, for himmelen er en tilstand og ikke et sted.»

Mange vil nok mene at det jordiske livet kan oppleves mer som helvete enn himmel, noe Anita Moorjani har forståelse for; hun har selv erfart å være mobbeoffer og bli krenket og diskriminert på grunn av hudfargen og familiens opprinnelse. Den jordiske tilværelsen bar heller ikke mye preg av himmel alle de årene hun levde med grusomme smerter og stigende frykt på grunn av kreften som stadig truet med å ta livet av henne. En engstelig kvinne med dårlig selvtillit født inn i en kultur der mange den dag i dag er overbevist om at kvinner er mindre verdt enn menn, gjorde ikke saken bedre. Hun følte seg som et offer for omstendighetene – helt til hun døde.

 

I døden opplevde hun at det livet vi lever på jorden her og nå kan bli som en himmel hvis vi bare forstår hva vi må gjøre for at denne himmelen skal bli vår virkelighet. En viktig grunn til at hun valgte å vende tilbake til dette livet, var at hun forsto at himmelen er en tilstand og ikke et sted, og at hun ønsket å oppleve i sitt jordiske liv den himmelen som dette livet kan være. I koma i sykesengen, men lys våken og i live i det andre riket, fikk Anita Moorjani vite at det eneste hun trengte å gjøre for å leve i himmelen på jorden, var å være seg selv og leve ut sin egen guddommelige sannhet.

 

"Men jeg er jo alltid så positiv?"

Før Anita Moorjani ble rammet av kreft, hadde hun alltid anstrengt seg for å være positiv, for å bli likt og inkludert. Derfor viste hun alltid verden et smilende ansikt. Hver gang en negativ tanke dukket opp, avviste hun den, og hun tillot aldri noen å se at hun var redd. Da sykdommen rammet, kunne hun ikke begripe hvordan det kunne ha skjedd ettersom hun alltid hadde gjort sitt beste for å være positiv. Hun fant ut at det måtte være måten hun tenkte på som hadde gjort henne syk, og dermed ble hun også redd for tankene sine. Hun levde i en endeløs malstrøm av frykt, men i nær døden-opplevelsen fikk hun formidlet at poenget ikke var å være positiv – poenget var å være seg selv. Hun trengte ikke å kvitte seg med alle negative tanker. Hun trengte bare å være glad i seg selv for den hun var, ikke for den andre ønsket at hun skulle være. Hun forteller at hvis hun hadde erkjent denne sannheten tidligere, ville hun aldri ha fryktet sine egne tanker. Da ville hun ha innsett at tankene bare er en naturlig del av den vi er.

 

Du er bra som du er

«Husk at din eneste jobb er å være glad i deg selv, verdsette deg selv og innlemme denne sannheten om egenverd og kjærlighet til deg selv slik at du kan være kjærlighet i praksis,» sier Anita Moorjani. Dette var essensen i budskapet hun hadde med tilbake fra den andre siden. Hun så det logiske i at først når hun var oppriktig glad i seg selv kunne hun være virkelig til stede både for seg selv og andre. Å befinne seg på den andre siden var som å være omgitt av og inngitt med ren kjærlighet. Hun innså hvor elsket og verdsatt hun faktisk var, og hun vet at det var dette som helbredet henne. «Når man er glad i seg selv og kjenner sin sanne verdi, finnes det ikke den ting man ikke kan gjøre eller heale,» sier hun. Denne innsikten evner hun å formidle med enkle og følelsessterke ord og sette inn i de nære og personlige historiene vi kan lese i Er himmelen her?

 

På den andre siden ble hun inngitt med en viten om at den hun egentlig var, var langt større enn hun noensinne hadde tillatt seg selv å forestille seg. Hun som alltid hadde strevd for at andre skulle like henne, som hadde forsaket seg selv og alltid satt seg selv sist, fikk i dødens rike se seg selv gjennom skaperens øyne, og forsto at hun var et barn av universet, i likhet med hvert eneste menneske og alt som lever, og at hun var betingelsesløst elsket kun i kraft av sin eksistens. Hun forsto at hun var fullkommen akkurat slik hun var, at hun var skapt av den guddommelige substansen som er grunnlaget for alt som er, og at alt er sammenkoblet.

 

Livet etter NDO

I det andre riket virket alt dette klart og enkelt, men da hun senere forsøkte å integrere den nylig erkjente innsikten og anvende den i sitt nye jordliv, støtte hun stadig på hindringer, spesielt når hun forsøkte å oppnå forbindelse eller kommunisere med andre. Hennes syn på hva som utgjør virkeligheten hadde endret seg dramatisk, og det passet rett og slett ikke inn i det folk flest betraktet som et normalt verdenssyn.

Etter hvert ble det til at hun sin vane tro forsøkte å gjøre alle til lags. For å bli likt og være til behag, begynte hun på nytt å undertrykke den hun egentlig var, og hun gikk på kompromiss med mye av det hun hadde lært under oppholdet på den andre siden. Hver gang dette skjedde begynte hun å føle seg svakere. Den fantastiske følelsen som hun hadde brakt med seg tilbake til det jordiske livet, følelsen av å være uovervinnelig og av å være skaperen av sitt eget liv, begynte å gå i oppløsning. Frykten for ikke å gjøre det som var "riktig" og bekymringen for at hun kanskje skuffet andre, kom til overflaten hver gang hun valgte å innrette seg etter andres synspunkter fremfor å lytte til sitt eget hjerte. Hun forteller at det føltes som om hun måtte velge mellom å passe inn eller å skape den himmelen på jorden hun nå visste det var mulig å skape.

 

"Vi lever i en verden som ikke støtter opp om å tenke og føle på den måten. Det er som om denne verden er mye mer helvete enn himmel," sa hun høyt og utfordrende til universet en dag mens hun betraktet bølgene som slo mot klippene i den borterste enden av stranden. "Overalt omkring meg havner folk i vanskelige situasjoner hver eneste dag, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne hjelpe dem ved å være glad i meg selv!"

 

Universet svarte: "Det er fort gjort å miste kunnskapen om vår sanne kraft når vi er omgitt av personer som ikke tror på den eller selv har opplevd den – noe som ofte kan se ut til å gjelde de aller fleste i denne verden. Hvis du fortsetter å konsentrere deg om hvordan alle andre har det, og hva alle andre ønsker, kommer du til å gå deg vill i fryktens verden igjen – og det er virkelig noe du ikke ønsker å gjøre en gang til.»

 

Etter flere år med et utall foredrag verden over og intervjuer i tidsskrifter, på radiokanaler og TV, for ikke å snakke om gjennom de to bøkene hun har skrevet og som er oversatt til en rekke språk og selges i hopetall verden over, har Anita Moorjani funnet seg selv og sin himmel. Hun er frisk i sinn og kropp, og er til stor inspirasjon for mennesker verden over. Døden lærte henne å verdsette livet, mange lange år i kreftens smerte- og frykthelvete viste henne til slutt himmelen – på jorden.

Til toppen

Om forfatter Anita Moorjani

Døden ga meg livet er Anita Moorjanis beretning om sin nær fire år lange kamp mot kreften som kulminerte i en fascinerende nær døden-opplevelse i 2006 som totalt forandret hennes syn på livet. Boken ble raskt en bestselger og er nå oversatt til mer enn 45 språk og solgt i mer enn én million eksemplarer verden over. Nylig solgte hun filmrettighetene.

Anita er i dag helt frisk etter kreftsykdommen og reiser verden rundt og holder foredrag og leder seminarer der hun formidler sin dype innsikt i livet og døden. Hun opptrer jevnlig i media verden over. Anita er født i Singapore av indiske foreldre. To år gammel flyttet familien til Hongkong der Anita vokste opp. Takket være sin bakgrunn og sin britiske utdannelse er hun flerspråklig. I dag er hun bosatt i USA.

www.anitamoorjani.com

Til toppen

Utdrag

Etter min egen nær døden-opplevelse har jeg ofte forundret meg over hvor oppfinnsomme vi mennesker er og over alle de historiene vi har skapt gjennom tusener av år for å forklare hva som skjer med oss etter døden. I likhet med Trish var også jeg uhyre redd for døden før nær døden-opplevelsen min. Jeg var redd for karma, faktisk trodde jeg at kreftsykdommen var forårsaket av karma, så jeg brukte tiden på å gjøre alt som ville sikre positiv karma etter døden. Men ofte hadde disse positive handlingene ikke så mye sitt utspring i kjærlighet, empati og medfølelse som i frykt for negativ karma.

 

Under nær døden-opplevelsen min var jeg ikke bare fri for den fysiske kroppen min. Jeg var også fri for min rase, min kultur, mitt kjønn og min religion! Jeg hadde kastet av meg alle lag med verdier og trossystemer som det fysiske selvet mitt hadde samlet i dette livet. Jeg ble overrasket over å oppdage at alle disse delene av identiteten min i det fysiske livet ikke hadde noe som helst å gjøre med det uendelige selvet mitt! Så hvis det uendelige selvet mitt ikke omfattet disse elementene, hva var det da som sto igjen etter at alle disse lagene var blitt skrellet av? Det var ikke et redusert element av meg selv. Det var noe langt, langt større. Jeg var ren essens … ren bevissthet … ren kjærlighet … ren Gud. Kall det hva du vil. Ingen ord kan uansett noensinne beskrive helheten i det jeg følte. Jeg opplevde intet annet enn kjærlighet, empati og medfølelse med meg selv og alle som noensinne hadde kommet inn i min tilværelse, enten de tilsynelatende hadde såret meg eller hjulpet meg. Jeg innså at til og med de som tilsynelatende hadde såret meg, på et eller annet vis hadde drevet meg til neste nivå i livet mitt på en positiv måte, selv om det ikke føltes slik den gangen det skjedde.

 

Jeg kunne ha kalt den prosessen for mitt "tilbakeblikk over livet", men det kommer ikke engang i nærheten av å beskrive den ekstatiske opplevelsen. Jeg følte ingen smerte, ikke sinne, ingen bedømmelse (verken av meg selv eller andre), og ingen skyldfølelse – jeg følte meg bare utrolig elsket og utrolig trygg.

 

Da jeg hadde kommet tilbake til dette livet og inn i kroppen min igjen, kan jeg huske at jeg undret meg over hvorfor vi aldri fikk lære noe om hvor betingelsesløst elsket vi er, hvor rene vi er og hvor forbløffende og sterke og praktfulle vi er. Hvorfor får vi aldri vite at det ikke finnes noen bedømmelser, eller at det aller viktigste vi kan konsentrere oss om er kjærlighet, ikke frykt for gjengjeldelse? Men hvem skulle ha fortalt oss om dette? De fleste av oss – også de som underviser andre om hva som skjer etter døden – sitter egentlig ikke inne med denne informasjonen. Det eneste vi vet, er det de kulturelle eller religiøse læresetningene våre formidler, læresetninger som ble skrevet for tusener av år siden av menn i en fullstendig annerledes kultur og æra.

 

Å tro på at vi vil bli dømt i etterlivet, forandrer virkelig den måten vi lever livet på her og nå – og i mange tilfeller ikke på en positiv måte. Et slikt trossystem holder oss fast i frykten for hva som kommer til å skje med oss på den andre siden. I stedet for å gjøre det som er av det gode for kjærligheten og godheten i seg selv, kan vi lett komme til å handle med utgangspunkt i frykten for å bli straffet når vi dør. Og frykt er ikke kjærlighet.

 

Under nær døden-opplevelsen min var eventuell anger på det jeg hadde gjort av galt, min egen historie. Den kom ikke fra noen eksistens utenfor meg selv. Jeg opplevde ingen dømmende skapning som var atskilt fra meg, som hadde overvåket meg og bare ventet på at jeg skulle rote det til og sto klar til å straffe meg når det skjedde. Samfunnet lærer oss å tro at vi blir overvåket og bedømt, og at denne bedømmelsen kommer utenfra, fordi vi lever i en dualistisk verden. Men i ikke-dualitetens verden finnes kun ren bevissthet, ren betingelsesløs kjærlighet og total aksept. Det finnes ingenting utenfor oss selv. Alt er forent, alt blir kjent. Og vi innser at både offer og overgriper er del av den samme bevisstheten. Det finnes ikke noe "oss og dem" – alt er oss. Vi er alle begge sider av samme mynt.

 

Jeg skulle ønske at jeg hadde visst dette tidligere. Jeg skulle ønske at jeg ikke var blitt opplært til å frykte etterlivet fordi jeg på et eller annet vis kom til å bli dømt og straffet. Jeg skulle ønske at jeg i stedet hadde lært å ha empati og medfølelse med meg selv og for de øvrige medlemmene av vår jordiske familie, samt at jeg hadde forstått at vi alle er forent og at vi alle påvirker hverandre.

Til toppen